Stikkordarkiv: konkurranser

Hei til deg selv

20. mai 2016 evy Legg igjen en kommentar

Hei

Du ja, du som skal gå stevne i helga, eller rettere sagt i morgen. Bare den setningen får det til å kile i magen og kvalmen kommer bølgene. Fantastisk. Dette skal bli morro.

For det første, dette har du valgt frivillig, og ja jeg skjønner at du akkurat nå tenker at du må ha vært medvitslaus i gjerningsøyeblikket, men saken er at imorgen skal du faktisk gå stevne.

Du sjekker yr.no konstant i håp om bedre vær, for bedre vær, betyr automatisk at det går bedre på stevne? Ikke? Hvorfor stresser du med da? Været kan du ikke gjøre noe med. Du kan forberede deg så godt som mulig med å ta med tøy som passer til været, og innstille deg på at slik er det nå engang. Både du og bikkja tåler regn, sol, snø og vind.

Så tenker du at du må pakke, alt som må pakkes, alt som må finnes frem, tenk om du glemmer noe? Vel kjenner jeg deg rett har du allerede skrevet en liste over alt du skal ha med deg, og den er lang som et langt år allerede. I og med at du har liste tviler jeg på at du glemmer noe, og du trenger ikke overlevelseutstyr- du skal kun på stevne. PS: husk smertestillende og astma( man trenger jo ikke være idiot)

Føler du at du ikke har kontroll? Vel det er en sannhet med modifikasjoner( noe som ikke har noe som helst med pluttifikasjonstabellen å gjøre).

Jeg regner med at både du og hunden har kjennskap til øvelsene, dere har vel også trolig gjort de før, åh sier du at faktisk har gått et stevne før med akkurat de samme øvelsene- så bra. Da kjenner du jo gangen på lusa.

åh du har ikke fått øvd nok? Men når hadde nok vært nok? Åh se det vet du ikke helt? Nei, kanskje dere har øvd nok da?

Men du er litt redd for den skumle dommeren, ja du kan jo se han for deg som naken, eller late som han er en kjekk McDreamy, uansett så har du betalt han penger for bedømmelse av deg og dyret ditt. Og per nå har jeg ikke hørt om en dommer som dreper en utøver- men som alltid du kan jo være ytterst uheldig.Hvis det nå skulle skje at dommeren dreper deg, så er jo det positive at du trolig kommer til å få dine 15 minutter med berømmelse- ikke verst?

Folk kommer for å se på, og det er telt der, og kiosk og det er mange gode utøvere der.

Ja å så? De fleste som er på slike stevner er utrolig opptatt av seg og sitt. Sine egne hunder, prate med en venn, spise pølser, sverte over at de nullet i fellesdekken, le av en vits, promper litt diskre( og håper på riktig vindretning) flyr på do før de selv skal i ringen, lufter bikkja, og ja nesten alt mulig bortsett fra å følge med på de som går i ringen. Og kiosken vil jo selge pølser, som om bikkja di tar seg en tur dit så vil den vel bli regnet som kunde.

Tenk om noe skjer på fellesdekken.

Ja tenk om noe skjer, som at faktisk hunden din blir liggende hele tiden. For det er det som pleier å skje når du putter den i fellesdekk? Da satser vi på at just det samme skjer imorgen. Den ligger!

Tenk om jeg får karakterer under 8 eller skrekk og gru en null.

Vel alt begynte med intet, så fra intet og null kan det bare gå oppover- stol på meg!

8 er ikke galt. Det sies at løver på jakt bare lykkes 20%( kan være jeg juger litt her nå, men ikke bry deg om det) av gangene de jakter- de gir seg ikke. Og du kommer ikke til å sulte ihjel hvis du skulle få et tall lavere enn 8, du er tross alt ikke en løve.( Noe dommeren skal være glad for)

Har du flere bekymringer?

Hvordan du skal ta det?

Ta hva?

Nederlaget ja. Vel det får du ta som du vil, det kan jo hende at du faktisk ikke opplever det:)

Lykke til imorgen:)

Fotokonkurranse

14. april 2016 evy 2 kommentarer

Skal sende inn til fotokonkurranse, er ingen emner- og en kan sende inn fem bilder. Så HJELP!!!!

Hvilke skal jeg sende inn??

12115658_10156163524160174_9095494850695790334_n Arilekjandivtur142_zps36fd761d Prima dag 4-7 212

Den lille spiren

1. april 2016 evy 4 kommentarer

I påska har det florert av svært gode blogginnlegg, som virkelig har fått meg til å tenke og fundere. I påska ville jeg bare kose meg, for denne mentaltreningen er ganske slitsom og krevende til tider. Man må hele tiden passe på hva man tenker, og at man ikke lar seg gå tilbake til gamle tankemønster- oi det er så lett

.Feks: jeg skulle betale en stevneavgift- og nettbanken lå nede. Plutslig kom denne tanken tilbake: juhu da slipper jeg det stevne for jeg får ikke betalt. Var ikke vi egentlig ferdig med slike tanker da? Den nye tanken var : Nå skal vi betale for vi skal på stevne og gjøre vårt beste. Betaling=Best! Men jeg må hele tiden være på vakt ovenfor slike bakholdsangrep.

Men det jeg egentlig skulle skrive om var noe helt annet. Noe som også poppet opp i et blogginnlegg jeg leste.

Det fikk meg til å tenke masse rare tanker, og å innse hvordan jeg har forandret litt på hva jeg tenker.

Jeg husker jeg sa til oppdretter at jeg kom til å være veldig aktiv med hunden, jeg skulle trene mange forskjellige hundesporter- men jeg kom ikke til å konkurrere. Jeg var altfor nervøs, hadde alt for høye krav- og synes egentlig hele greia var negativt lada. Det synes oppdretter var helt greit, men nevnte også at det var lett å bli hekta hvis en først begynte:)

Min fremtidige turkamerat og treningskompis- vi skulle hvertfall ikke starte konkurranser.

Men lydig bikkje skulle jeg ha, så jeg startet kurser, og vi ble jo ganske flinke etterhvert- hvertfall synes andre det. Men jeg skulle ta det langsomt, jeg skulle bruke tid på å bygge opp hunden både fysisk og psykisk. Og jeg skulle ikke være blant de som var så galne at de hadde elitehund rundt året- for vi skulle jo ikke konkurrere!! Sånn var det. Var nesten så jeg synes litt synd på disse hundene som presterte så tidelig. Så tok det med ro- dog begynte tanken å gnage at alle andre var jo kommet så mye lenger. Men var det noe å bry seg med, vi skulle jo ikke konkurrere- sånn var det ja.

Men på kurs måtte vi jo:)

Så vi gikk sporkurs, feltkurs, lydighetskurs og rallytreninger. Og følte jeg hadde supervalpen som kunne alt- potethunden min som var kapabel for alle muligheter. Det var jo nesten litt synd å ikke vise hva hun var god for. Så jeg meldte meg på lydighets cuper, for på trening gikk det så bra. Første kvelden endte jeg opp i skogen mens tårene rant- jeg visste jo at jeg ikke taklet det. Dumme meg!!!

Og de andre kursdeltakerene klarte det jo knallbra( i mine øyne). Men av en merkelig grunn, og støtte fra andre så skulle jeg utfordre meg selv og bikkja- vi skulle gjenta det.

Jaha- var det lurt da? Det var jo bare trening, det var jo bare for gøy, det var jo bare for å se hvor landet lå, og de andre treningskameratene synes visst denne torturen var gøy. Kanskje jeg tok feil?

Så jeg led meg igjennom flere cuper, gikk aldri særlig bra, jeg følte meg ræva etter hver gang men prøvde å overbevise meg selv om at det var fin fin trening. Dårlige poeng er gøy.

Men jeg gav meg ikke. Kanskje jeg begynte å bli hekta på torturen?

Jeg ble også “lurt” til å bli med på et rallystevne- for der var så vanlig å diske at om jeg gjorde det så gjorde jeg det som var normalt. Så jeg dro, og siden jeg hadde null tiltro til både meg selv og bikkja så endte vi på pallen. Det var en snål følelse- jeg var så langt fra stolt som jeg kunne komme, ikke var jeg fornøyd og var egentlig flau og litt skamfull- og forvirra. Mest forvirra. For skulle ikke vi diske?

Men der i det veldige små begynte nok en pitteliten spire å gro, en liten spire som jeg ikke var særlig flink med, ikke gjødsla, ikke vanna, ikke tok hensyn til. Men den var som en løvetann-nesten ikke i tankene mine. Kanskje vi kan, og er gode nok!

For i alle andre stevner gikk det dårlig, og jeg beviste for både meg selv og oppdretter at det jeg hadde sagt var helt sant. Dette fungerte ikke. Ser dere, nå har jeg bevist det. Nå kan jeg med god samvittighet gi meg. Vi har bevist at vi ikke fungere. Vi skal bli turkompiser så det så.

Men så gikk jeg på foredraget med Wergård, og der fikk spiren næringen den trengte. Den tvang seg fram gjennom negative tanker, og diffust hjernestøv- og sa her er jeg. Husk meg- bruk meg!

Så den gror, blomstrer og motbeviser meg selv. Vi kan visst vi:)

Hva har skjedd?

15. mars 2016 evy 6 kommentarer

Nå har det gått over 21 dager siden jeg fikk utfordringen fra Wegård- de tre hovedpunktene var:

Hvordan kan jeg skape det beste klima/miljøet å trene og konkurrere i?
Hva er rett affirmasjon for meg/forbredelser?
Husk: Trene teknikk, fysik og psyke.

Jeg har blitt mye mer fokusert på denne delen av det å trene og konkurrere. Jeg synes jeg har tenkt uforholdsvis mye på dette i det siste, går og planlegger, tenker jevnt over hele dagen. Det har nesten blitt litt mye- men det har jo vært en treningssituasjon for meg også.

På punkt 1 har jeg funnet disse punktene som er viktig for at jeg og Prima skal være optimale:

Trygghet, jeg må være trygg på at vi kan det vi skal, at jeg har kontrollen, og vi er på samme team.
Prima må være godt mosjonert, bruke mye tid på oppvarming, og roe henne ned. Selv om du taper poeng bruk tid på transportene mellom øvelsene.
Si affirmasjonene dine jevnlig, tenk fine tanker, PUST!. Kom i bobla.
Ta deg tid til å hjelpe andre,og se andre som trener- du blir inspirert og får sett andre.( dette fungere kun etter jeg selv har gått på konkurranser- før klarer jeg ikke konse)
Jeg må jobbe med meg selv- hvis det drøyer før vi skal i ringen.

Punkt 2 der har jeg endelig funnet noen affirmasjoner som hjelper- men det kan være de forandres. Men her er det viktigste jeg har funnet ut:

PUST
Lukk ørene for hviskingen i krokene
Si affirmasjonene dine jevnlig utover dagen, gjerne dagen før også- si de høyt til Prima. Dere er på lag, hun må også vite de.
Tren deg selv gjerne godt før konkurransedagen, er kroppen sliten er den ikke så aktiv. Mosjon kan også hjelpe mot negative tanker.
Ikke tenk overpositivt, og sett for høye mål- det gjør vondt å falle. Men finn noen punkter du skal lykkes med akkurat den dagen.
Stol på Prima, og meg selv. Vi prøver så godt dere kan- akkurat denne dagen. Og det dagen i dag som gjelder- akkurat nå- vi to!!

Punkt 3 er det jeg har slitt mest med. Det er vanskelig å finne noe greit å si om seg selv, finne noen affirmasjoner som jeg føler fungerer( og som ikke er som Rambo på speed).

Jeg må jevnlig si affirmasjonene mine. Jeg må gjerne si de høyt.
Jeg har prøvd å sette opp små delmål jeg skal klare, og se det for meg.
Jeg prøvde å skrive ned hva jeg ville se som den perfekte lineføring- det ble 4 A4, ark så det fungerte dårlig.
Jeg har innsett at jeg er perfeksjonist, og hvordan jeg kan jobbe med det.
Jeg klarer å jobbe bedre mot de negative tankene, hvis jeg beveger meg.
Jeg jobber fremdeles med at jeg henger meg for mye opp i poengsummer.
Jeg føler at jeg og Prima har fått mye mer TEAM følelse.

Men jeg føler at jeg virkelig har fått masse utav dette foredraget, men jeg har masse igjen.

Så har det fungert i praksis?

Jeg jukser litt og tar med en konkurranse før foredraget for jeg føler jeg allerede hadde påbegynt prosessen der.

Jeg vant klassen min begge dagene i Rally

Jeg kom som nr 4 i lydighetscupen

Jeg vant min klasse i SørlandsApellen.

Høres kanskje ikke så mye ut, men for meg var det store seiere alle sammen.

Og jeg føler vi jobber bedre sammen på treninger, har det mer morro, og er et TEAM!

Nå har jeg kanskje fått min største utfordring til nå- hvordan skal jeg komme videre.

For nå har tanken kommet snikende:

Tenk om jeg bare var heldig?

Da sa en klubbkamerat til meg: og hvorfor tror du det?!

Så enkelt så vanskelig!

Veien videre vet vi ikke noe om- men jeg vet at jeg og Prima er et TEAM!!

Våg å tap

8. mars 2016 evy 4 kommentarer

Vi skulle på SA( sørlandsappellen) på søndag, og jeg følte meg litt som bilde ovenfor;)

Det var en helt ny plass å konkurrere,nye hunder å konkurrere mot, det var meldt regn og snø med vin( og vi er bortskjemt med hundehall), vi skulle opp mot de aller beste i klubben, dommere er skumle, tenk på alt som kunne skje: ho kunne bli maula på fellesdekken, stikke ut av ringen, snuse hele lineføringa, jeg kunne spy, svime av. Åh som jeg gledet meg..NOT!!! Hadde så lyst til å skylde på været, sykdom, være sliten, Prima var dum osv. Men så bestemte jeg meg:

Jeg skal VÅGE å TAPE

Kjenner jeg blir litt kvalm når jeg leser den setningen, jeg vil jo ikke tape…

Men vi hadde så mye mot oss at jeg tenkte at dette skulle vi våge, ta det som trening, og kjenne på de følelsene.

Jeg gjorde de vanlige forberedelsene, jeg pakket fornuftig, jeg la plan A, B, C og D som var å ta bussen hjem når jeg stakk av fra stevne..

Vi var på trening kvelden før, Prima gjorde super innsats, visse ting var litt sånn derr- men ingenting å gjøre noe med.

Neste dag etter en fin prat i bilen hadde jeg noen kjørekommandoer for dagen.

Det viste seg jo at forholdene ble faktisk vanskeligere enn jeg hadde trodd…

Vi kom innendørs i et himla kaldt parkeringshus, med utrolig mye støy og bråk, ny dommer- og ny ring. Mange som ikke kom, så rekkefølgeplanen min gikk opp i røyk. Her skulle jeg virkelig få kjenne på våg å tap gitt!

Prima kjentes grei ut på oppvarming, litt trykket men det var ikke rart. Jeg fikk meg med de som gikk før, og det hjalp igrunnen ikke. Så skulle vi inn til tannvis og fellesdekk.

Ringbåndet var satt høyt, jeg hadde planer om å gå under med stil og verdighet- Prima hoppet over!!. Vi fikk ukjent hund ved siden av.

Tannvis gikk greit- phu.

Fellesdekken gikk greit- hun la seg på skinka, og ble snusete da nabohunden satt blikket i henne. Ellers mye bra her. Jeg sto 15 meter unna og jobbet med pusten min.

Like før jeg skulle inn i ringen, fikk blæra mi nok, Prima føltes tung- måtte tilogmed tigge godbiter av en klubbvenn for å få det siste trøkket.

Jeg kjente murringa som er vanlig når jeg er nervøs- men her var det så mye som var imot oss- at jeg regnet aldri med at det kom til å gå greit. Jeg var innstilt på å prøve selv om vi tapte.

Og selv om jeg følte meg som tidevis klovn inni der, da jeg jobbet hardt med transportene- og vanskeligheter med å oppfatte dommeren- så hadde jeg etterhvert en god følelse der inne. En følelse av at vi jobbet sammen igjennom problemene, og kom utav det.

Jeg var utrolig fornøyd med Prima når vi kom utav ringen- ho gav alt og vi klarte det.

Vi svaiet med i vinden ikke i mot.

Så ble det masse kjadding, prøve å følge med på de andre, se flere hunder og førere som bukket under for stresset- spennende å se hvordan de håndterte det.

Fikk noen kommentarer på at det så bra ut i ringen, at de trodde jeg kom høyt opp. Jeg tenkte: jøss som de surrer!! Jeg var fornøyd med å ha kommet igjennom med god følelse.

Så var det premieutdeling, og lista krøyp oppover- og jeg begynte å lure på om klubbvennene mine hadde fått med seg noe som jeg ikke hadde fått.

We touched the sky!

Vi vant med 184 poeng.

Hva skjedde? Jeg var jo innstilt på at jeg skulle våge å tape.

Helt ærlig så er jeg forvirret selv.

Men jeg tror at planlegginga, innstillinga, bra grunntrening og fine klubbvenner veiet tungt på vektskåla. Og at jeg har jobbet med dette mentalt, særlig etter foredraget med Wergård.

Og jeg har masse jobb igjen. Med å godta ting som de er. Godta at jeg vant- at jeg vant fordi jeg akkurat denne dagen var best. Å ikke ta til meg hviskingen som lurer i krokene, ikke tenke negative tanker om at hvis at osv.

Vi klarte det her og nå, det betyr ikke at du klarer det neste gang. Men det betyr at du har en sjans til å gjenta det. Jeg kjenner oppskriften.

Så retter jeg en takk til Prima, for du lever så inderlig opp til navnet ditt!!

What goes around, comes around

1. mars 2016 evy 2 kommentarer

Et kjent ordtak som jommen har sin sannhetsgestalt.

Dette er tanker og grublerier jeg går igjennom etter foredraget med Wergård.

Hvordan oppfører vi oss på treninger og stevner.

Siden jeg skal tenke gjennom aspektene ved trening, så var dette et av de punktene jeg ble sittende og gruble på.

Hvordan oppfører jeg meg på stevner og trening- hvordan blir jeg oppfattet av andre?

Er jeg villig til å hjelpe?

Ja, det er jeg. Men jeg er også redd for å ikke ha nok kunnskap til å egentlig gi hjelp.

Men hjelp kommer jo i mange fasonger. Jeg og Prima er nok ganske gode på forstyrrelser- altså forstyrre andre;)
Så kommer til det jeg synes er vanskelig.

Er jeg flink til å be om hjelp, og er man flink til å tilby hjelp.?

Hvordan er jeg på stevner- ser jeg andre?

Hva hvis jeg gjør det bra, og andre gjør det svært dårlig- og det fører til at jeg vinner eller får en bedre plassering?

For det første jeg er svært uvant med å gjøre det bra på stevner.

Jeg føler med alle som sliter, for jeg kjenner følelsen så inderlig godt. Og det gir meg ingen glede å slå de. Jeg får bare vondt for de det går så dårlig for de.

Men dette er kanskje slik det er for alle. Man sitter på stevner, det er mange folk. Man sitter gjerne sammen med noen man kjenner, man følger med, klapper, kjadder osv. Men man får ikke pratet med alle, får ikke gratulert de som gjorde det bra osv. Godt vi har fjeseboka så en kan gi LIKES i ettertid:) Og før jeg selv skal i ringen er jeg dårlig til å se andre, jeg er for opptatt med mitt.

Og det skal sies, jeg synes folk på stevner har vært utrolig flink til å støtte hverandre, masse klapping og heiing. Det er gøy. Selv merker jeg lite til det når jeg er i bobla.

Det som kan slå beina under meg er, hviskingen. Den som du hører, men det er ikke meningen at du skal høre den.( og dette er like mye erfaringer fra utstillingsringen og andre stevneformer oppigjennom årene- det skjer overalt)

Den som ormer seg inn, og setter en liten tvil.

Gjorde jeg det virkelig bare bra, fordi banen var lett, lysforholdene var gode, jeg hadde mer tid til å trene, dommeren kjente meg, jeg hadde hund fra kjent oppdretter, jeg hadde dyrere utstyr, mer penger, bedre handler osv. Lista er lang, og den kommer alltid til å være der. Dette kommer alltid til å skje.

Jeg må jobbe med å tro på at det jeg gjorde var bra, og bra nok. Jeg ble dømt sånn ble det!!!

Wergård sa noe viktig:

Man blir bedre av å trene med de som er gode/best.

Så jeg må trene med folk som hjelper meg til å bli bedre, støtter meg til å bli bedre og gjør meg bedre- og sånn må jeg også være igjen.

Litt grublerier fra meg, og noe jeg kan gå tilbake til å lese på.

Hva er mitt ansvar?

1. mars 2016 evy Legg igjen en kommentar

Hva er mitt ansvar ovenfor hunden på en konkurranse eller trening. Enda viktigere på konkurranse.

At hunden skal prestere sitt beste:

Da må den være luftet, matet(kanskje ikke matet, hva fungere best for din hund) den føler seg trygg enten i bilen, buret eller ved dine føtter.

At den vet hva som forventes av den, det øker trygghet både hos mennesker og dyr. At vi oppfører oss likt, og det er her jeg sliter. Jeg er så forandret på konkurranse at jeg ødelegger for Prima. Fordi jeg er nervøs.

Da har man to ting man kan gjøre:

Man kan jobbe med seg selv, mentalt og fysisk. Utfordre seg selv i settingen, jobbe med hva som trigger nervøsiteten, hva som utløser det hele osv.
Man kan vel for fader bare lære bikkja at du skal prestere okke som jeg oppfører meg. Jeg mener: de bikkjene klarer det utroligste, men IKKE DET lissom?

Jeg har vel innsett at størstedelen av ansvaret faller på meg, men at jeg kan også etter mer trening og konkurranse kanskje forvente at Prima tenker: åh ja nå stinker mamma, har skjelvende knær, peser som et bulldog og har høy skjærende stemme- da får jeg bare gjøre som det jeg får beskjed. For det skjer noe gøy til slutt.

Så hvis mitt ansvar er Prima å hennes behov-hvilke ansvar har jeg for meg selv?

Jeg kan være så godt forberedt som jeg kan, trent nok på de øvelsene vi skal igjennom, vite at det sitter i flere situasjoner og miljøer.
Jeg kan ha trent med folk som hjelper med, støtter meg, heier på meg og lager et miljø sammen med meg for å lykkes- omgi meg med rette folk
Jeg kan passe på å ha med de fysiske tingene jeg trenger, utstyr, klær, penger osv.Det hjelper ikke på nerver og lysten til å konkurrere hvis du sitter i sludd i altfor lite klær.
Jeg kan passe på at jeg har gitt meg selv det jeg trenger, mat, kanskje det hjelper på nervene å trene? Lese? Prate?. Tenke gjennom hva jeg selv trenger for å prestere.
Tenke igjennom det hele mentalt. Hva skal du gjøre, hva skal du si når, hvor skal du gå fra den øvelsen til neste.
Ta en mentalprat med deg selv: Si et mantra, eller noen ord, se for deg den perfekte øvelsen, snakk snilt til deg selv. Tenk Pollyanna tanker( si tre gode, positive ting hver dag) her kan det være tre positive ting som gjør at dere lykkes, tre positive ting om deg selv, eller treningen eller bikkja.
Jobb deg inn i bobla, husk bestevennen din og gjør ditt beste utfra akkurat deres ståsted akkurat nå.

Jeg har prøvd denne oppskriften, og skal prøve den litt videre for å se om det kan hjelpe.

Jeg har meldt meg på konkurranse til helgen, og jeg kjenner at jeg allerede nå må jobbe med det.

Jeg har noen punkt på lista som er krysset av, og når jeg ser på den-så ser jeg at det er bare mine ting som står igjen. Så det er jeg som må forberede meg.

FLOW

22. februar 2016 evy 2 kommentarer

Hva er FLOW? eller å være i bobla som jeg kaller det.

Det er å være i nuet, i et samarbeid med din beste venn, og dere kan ting så godt at det sitter i ryggmargen, dere er trygge og dere flyter framover- på trygghet, gjensidighet og samspill- alt fungerer.

Når har jeg flow?
Hvordan kan jeg finne den fram?
Hva kan jeg gjøre for å få mer flow?
Hvordan kjennes flow ut for meg?

Jeg hadde vel flow lørdagen når jeg vant stevne, alt fløt, vi var på nett-alt gikk på skinner. Jeg lot meg ikke affisere. Det var bare jeg og Prima.

Jeg aner ikke hvordan jeg kan finne den fram,men jeg har noen ideer og tanker.

Trygghet- jeg tror det er svært viktig for meg å være trygg.Trygg på omgivelsene, trygg på øvelsene, trygg på at Prima er med, trygg på at Prima er klar. Trygg på at vi har en sjans til å klare det.

Noen kaller meg perfeksjonist, og det er nok noe i det, men det bunner mer i trygghet enn i å være best.

Jeg har jo slitt lenge med å godta at poeng under 10, og enda under 8 er OK. Men er det fordi jeg har mistet troen på at vi kan gjøre det bedre, eller har jeg blitt bedre til å se det store bildet?

Så jeg tror trygghet er det store svaret her. Jeg må føle meg trygg på at vi kan øvelsene, og kan de godt nok selv i andre miljøer.

Det hjelper å se at Prima kan øvelsene, vi har bare innarbeida noen uvaner, og at mor er nervøs ødelegger mye.

Hva kan jeg gjøre for å få mer FLOW?

Jeg kan overtrene øvelsene så de sitter spikra i flere settinger og miljøer,at de sitter i ryggmargen, at jeg ikke trenger å tenke så mye. Jeg må nok utsette meg selv for flere stevner og nye miljøer for å at det skal bli trening av det.Jeg trenger flere forskjellige dommere, dommere skremmer meg. Så igjen er stevner,cuper osv eneste løsning?

Hvordan kjennes FLOW ut for meg?

Ikke lett å svar på. Men fredfylt, trygt og gøy.

Foredrag med Wergård

20. februar 2016 evy Legg igjen en kommentar

I går var jeg på foredrag med Eva Marie Wergård, et foredrag som omhandlet

Konkurransepsykologi- midt i blinken for meg.

Jeg sliter jo på konkurranser, jeg ødelegger jo for meg selv og hunden.

Så jeg var spent, og lurte fælt på hva vi ville få oppleve. Jeg har jo lest bloggen hennes en god stund, så hadde en ide om hva jeg kunne forvente.

Dette var bra. Veldig bra, to the point og med gode historier som fulgte meg. Lite utenomsnakk og vissvass. Hun holdt tidsskjema, holdt seg konsis, sprudlende og engasjerende. Mye av stoffet kunne jeg fra før, og har jo drevet med noe av det. Men å få satt det i et slikt perspektiv, og i et nytt lys var veldig nyttig.

Pga betent skulder fikk jeg ikke tatt notater,så jeg prøve å huske stikkord fra det vi lærte.

Dere er kanskje litt lei av dette bildet;), jeg er ikke:)

Hun begynte å snakke om FLOW- og hvordan det kjennes.

Og hun var opptatt av at man skulle huske, og nyte disse FLOW stundene, om de så var korte. Og selv korte FLOW stunder var viktige.

Så:

Mitt ansvar mot mine lagkamerater eller treningskompiser.

HUSK AT DU BLIR BEDRE AV Å TRENE MED DE SOM ER FLINKE.

Det er lett å bli sjalu, mistet motet, føle seg underlegen.

Men det er ofte sånn at hvis en har noen gode i klubben/gjengen så smitter det. Flere blir gode, fordi man trener hverandre gode.

Hunden er ofte et speilbilde på din egen mentalitet, dere speiler hverandre. Og smitter, både nervøsitet, glede, sinne, engstelse osv. .

Og hvordan kan mine tanker påvirke min hund, vil mine ” åh herregud så dum den bikkja er” påvirke min hund?

Kan min tanker feks” dette går til helvete, vi kan jo ikke dette, osv” smitte over på min hund?

Noen hunder reagere med å bli skikkelig på når de merker at eier er nervøs, eller i ulage. Mens andre blir snusete, beveger seg seint, eller stikker- en reaksjon på hvordan eieren føler det inni seg. Noen hunder er veldig følsomme, andre ikke. Finn ut hvordan din hund reagere.

Så var det om hvordan man pratet til seg selv- og her kjente jeg meg igjen. For hvem var det som hadde en knall rally runde, gikk ut av ringen og tenkte: dette gikk bra, har sikkert disket. Eller jeg setter opp mål som: Ja det er 10 påmeldte, da satser jeg på å bli blant de 10 da. Eller: skal jeg gidde å stille? dommeren liker meg ikke, folk synes det er dumt at jeg bruker tid på dette, er så dårlig at jeg burde skamme meg for å delta, jeg er ikke god nok, gidder ikke å bruke penger på å melde meg på for det kommer til å gå dritt.

Som dere skjønner -dette er jeg god på. Men det er ikke spesielt lurt eller sunt i lengden.

Da skal man heller prøve å motivere seg selv, prate snilt til seg selv osv. Noe som jeg ikke finner særlig lett.

Jeg har for spøkt sagt: at hvis jeg fikk like mye ros, kos og gode ord som Prima får i løpet av en dag, så hadde jeg også vært en blidfis med høy selvtillit( som Prima) istedefor en sur megge!

Hva tillater jeg meg selv å prestere mentalt- hvilke sperrer setter jeg selv for meg.

Hvordan påvirker omgivelsene meg, treningskamerater, vær, treningsforhold, hunden osv.

Hvordan prestere jeg optimalt?

Trenger jeg ro, trenger jeg noen som prater til meg, noen som pepper meg, noen som gir meg valium? Hva med etter konkurransen?

Hvordan trener jeg meg selv til å prestere?

Hun var veldig på at vi hundefolk kan trening, vi kan legge opp trening, vi kan legge til rette for at hunden skal lykkes, vi kan belønning, vi kan legge press/minske press, forstyrrelser osv MED hunden. Men hva med oss selv?

Jeg bestemmer hvordan JEG vil tenke og reagere- finn ut hvordan!

Hvordan vil du være på trening, konkurranse, etter konkurranse osv.

Fokuser fremover, fokuser på detaljer men ikke mist helheten

Å våge å tape er å våge å vinne

Det er en stor kamel for meg. Jeg er nemlig så drittlei av å tape, drite på draget, hive penger ut av vinduet på stevner, i LP. Rally er noe annet, skal skrive et innlegg om hvorfor.

Man måtte våge å gå ut av komfortsonen mentalt, pushe seg selv, og våge at det gikk dritt og våge å berømme seg selv for ting som faktisk gikk bra.

Så var det at mental trening er som hundetrening. Du begynner i det små, du begynner så å bygge på, mer forstyrrelser, mer utfordring i små steg, ha en plan. Våg å tap, og våg å gi deg selv en klapp på skuldra for god jobb.

Tren overalt: i kø, på do, før du legger deg.

Noen fungere med å visualisere det i seg, det perfekte rallyløpet, den lekre fri ved fot, beste agilityløpet.Andre ved å bli filmet( når ting funker, klipp og lim det til en film hvis ikke hele programmet/ løpet er perfekt) og se det igjen, kjenne på følelsen osv.

Andre fungerer det å snakke høyt om hva du ser for deg, eller å skrive det ned osv. Finn din måte, hvor du visualiserer hvordan du skal føre deg og hunden gjennom programmet/løpet.

Så snakket hun om affirmasjon- dette har jeg også brukt litt. Dog synes jeg det er vanskelig.

Finn ting som du vil fokusere på, lag en setning, noen ord om akkurat det og gjenta det( til det sitter) Eller skriv det på et speil, en lapp du ser ofte, mobilen osv. Det kan være ting som:

VI er best, Vi kan alt, VI ruler- hvis du er den typen

Eller:

Vi er et team, vi våger, vi klarer, vi har fokus og samarbeid el

Så etter konkurranse eller trening tør å fokuser på:

Hva gjorde JEG bra, hvorfor funket det? Hva kan jeg gjøre for å gjøre det enda bedre?

HUSK: du gjør dette med bestevennen din-dere er et team

REACH FOR THE SKY

Vi fikk en utfordring som vi fikk 21 dager på oss til å gjennomføre, eller forsøke.

Så får vi se hva som skjer.

Løpetid og treningsfri

12. desember 2015 evy Legg igjen en kommentar

Prima har løpetid, og selv om hun sikkert ikke hadde hatt vondt av å trene, så tar matmor takknemlig i mot. Matmor er nemlig særs lei av trening. Eller trening som skal føre til konkurranse.

For to ting har jeg lært det siste halvåret:

Jeg liker virkelig ikke konkurranser

Jeg har konkurranseinstinkt, men ikke vinnerskalle.

Så nå skal jeg nyte, å ikke trene en ting, jeg skal ikke konkurrere før langt ute februar.

Så nå blir det trening for gøy, mer shaping, mer triks, mer grunntrening.

Og masse fysisk mosjon, nå blir det tre uker med båndturer- da er det viktig å være kreativ.

Prima er fornøyd så lenge noe skjer. Tur er enda viktigere, mye snusing og må lese sladrepressen grundig- sånt pleier ikke gullmynter ha tid til.

Så i jula skal vi bare kose oss, og bare være oss to uten mål og mening.

Fine lille gullmynten min

Gyldenlykke