Ekspedisjon Prima

Noen innlegg er vanskeligere å skrive enn andre, noen nyheter er tøffere å takle enn andre. Noen ganger vil en bare ikke dele med andre, holde alt litt inni seg. La ting og tanker modne- la følelsene kjølne litt.

Saken er at Prima har nå vært syk i over fire mnd, hun var syk lenge før det- og jeg har brukt enormt med tid, penger og ressurser for å gjøre henne bedre. Jeg har vaklet, slitt og vært usikker.

Jeg har hatt syk hund før, jeg hadde en dalmis som gikk på smertestillende i fire år,flere hundre timer med massasje, m.m. Jeg gikk fra å være en hundeeier som var aktiv, trente og hadde det gøy med hunden min, til å bli en overspent, oversliten sykepleier for en pleietrengende hund som knapt kunne gå tur. Jeg dro det for langt- jeg lot hunden gå for lenge for min skyld. Jeg ble så vant til dette over lang tid at jeg ikke skjønte hva jeg gjorde.

Jeg lovet meg selv den gangen at jeg ALDRI skulle gjør det samme igjen.

Nå er jeg tilbake i samme suppa, nesten samme situasjon- og jeg sliter veldig.

Jeg har folk i sitt fagfelt som sier nærmest motsatte ting til meg, alle vil at jeg skal forsette på de sitt opplegg- at de vet best. Jeg vet bare at jeg vil ikke ha en hund som skal ha smerter……..

Nå står hun på smertestillende igjen…… og jeg kjenner det gjør vondt langt inn imagen- dette vil jeg ikke…. hvordan vet jeg at hun får nok, at jeg ikke drar dette for langt. At dette er det beste? Det er snakk om smertestillende resten av livet….. og der kjenner jeg protestene hiver seg på. NEI NEI NEI.

Skal jeg allerede nå avlive en hund som ikke er er seks år ennå?

Men jeg kan ikke han henne i livet hvis hun har konstant smerter- der setter jeg ned foten. Der er min grense!!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har ikke råd til å ut med tusenlapper i mnd på å holde henne i sjakk, at jeg ikke ser at det er er verdig liv å være sofahund resten av livet. Prima er ikke skrudd sammen slik…. Kanskje jeg da ikke er egnet til å ha hund, det er nok noen av dere som vil hevde det. Jeg vet bare at vi alle har våre grenser.

Jeg har slitt med å se fornuften i dette, se klart.

På mandag var jeg på et show med Lars Monsen,og han sa noe jeg bet meg merke i.

Når han ble syk, så sluttet han ganske raskt å synes synd på seg selv- og heller tenke fremover. Han tenke at dette var en ny ekspedisjon!!!

Så nå sitter jeg å lurer på: skal og Prima ta ett år med ekspedisjon PRIMA. Ett år som jeg gjør det jeg kan for å gjøre henne frisk og smertefri- sånn at hun kan leve et godt liv- om enn ikke som konkurransehund. Skal jeg utsette alle planene og tankene mine og ta en sjanse. 1 år??

Kan ting skje på et år? Kan ting forandre seg? Eller utsetter jeg bare det som jeg frykter mest?

Jeg må ta et standpunkt. Jeg må velge å ta et år å gjøre alt vi kan- eller vurdere livskvaliteten til Prima uten smertestillende og ta en nøktern avgjørelse.

Hvis dere lurer på hva det som er galt, så er det muskulært og kink/låsning i muskler. Ikke noe er galt med skjelettet. Men jeg har en hund som på det verste med smerter, ikke klarer å gå skikkelig før hun hyler av smerte- detter er IKKE GREIT!!!!

Jeg innrømmer at jeg er kanskje kynisk, men dette har noe med min livskvalitet også. Prima er her for å hjelpe meg å leve.

Så jeg tror jeg tar et steg mot fremtiden- EKSPEDISJON PRIMA begynner nå!

Bildet kan inneholde: hund og utendørs


4 thoughts on “Ekspedisjon Prima”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.