Stikkordarkiv: kiropraktor

Ekspedisjon Prima

Noen innlegg er vanskeligere å skrive enn andre, noen nyheter er tøffere å takle enn andre. Noen ganger vil en bare ikke dele med andre, holde alt litt inni seg. La ting og tanker modne- la følelsene kjølne litt.

Saken er at Prima har nå vært syk i over fire mnd, hun var syk lenge før det- og jeg har brukt enormt med tid, penger og ressurser for å gjøre henne bedre. Jeg har vaklet, slitt og vært usikker.

Jeg har hatt syk hund før, jeg hadde en dalmis som gikk på smertestillende i fire år,flere hundre timer med massasje, m.m. Jeg gikk fra å være en hundeeier som var aktiv, trente og hadde det gøy med hunden min, til å bli en overspent, oversliten sykepleier for en pleietrengende hund som knapt kunne gå tur. Jeg dro det for langt- jeg lot hunden gå for lenge for min skyld. Jeg ble så vant til dette over lang tid at jeg ikke skjønte hva jeg gjorde.

Jeg lovet meg selv den gangen at jeg ALDRI skulle gjør det samme igjen.

Nå er jeg tilbake i samme suppa, nesten samme situasjon- og jeg sliter veldig.

Jeg har folk i sitt fagfelt som sier nærmest motsatte ting til meg, alle vil at jeg skal forsette på de sitt opplegg- at de vet best. Jeg vet bare at jeg vil ikke ha en hund som skal ha smerter……..

Nå står hun på smertestillende igjen…… og jeg kjenner det gjør vondt langt inn imagen- dette vil jeg ikke…. hvordan vet jeg at hun får nok, at jeg ikke drar dette for langt. At dette er det beste? Det er snakk om smertestillende resten av livet….. og der kjenner jeg protestene hiver seg på. NEI NEI NEI.

Skal jeg allerede nå avlive en hund som ikke er er seks år ennå?

Men jeg kan ikke han henne i livet hvis hun har konstant smerter- der setter jeg ned foten. Der er min grense!!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har ikke råd til å ut med tusenlapper i mnd på å holde henne i sjakk, at jeg ikke ser at det er er verdig liv å være sofahund resten av livet. Prima er ikke skrudd sammen slik…. Kanskje jeg da ikke er egnet til å ha hund, det er nok noen av dere som vil hevde det. Jeg vet bare at vi alle har våre grenser.

Jeg har slitt med å se fornuften i dette, se klart.

På mandag var jeg på et show med Lars Monsen,og han sa noe jeg bet meg merke i.

Når han ble syk, så sluttet han ganske raskt å synes synd på seg selv- og heller tenke fremover. Han tenke at dette var en ny ekspedisjon!!!

Så nå sitter jeg å lurer på: skal og Prima ta ett år med ekspedisjon PRIMA. Ett år som jeg gjør det jeg kan for å gjøre henne frisk og smertefri- sånn at hun kan leve et godt liv- om enn ikke som konkurransehund. Skal jeg utsette alle planene og tankene mine og ta en sjanse. 1 år??

Kan ting skje på et år? Kan ting forandre seg? Eller utsetter jeg bare det som jeg frykter mest?

Jeg må ta et standpunkt. Jeg må velge å ta et år å gjøre alt vi kan- eller vurdere livskvaliteten til Prima uten smertestillende og ta en nøktern avgjørelse.

Hvis dere lurer på hva det som er galt, så er det muskulært og kink/låsning i muskler. Ikke noe er galt med skjelettet. Men jeg har en hund som på det verste med smerter, ikke klarer å gå skikkelig før hun hyler av smerte- detter er IKKE GREIT!!!!

Jeg innrømmer at jeg er kanskje kynisk, men dette har noe med min livskvalitet også. Prima er her for å hjelpe meg å leve.

Så jeg tror jeg tar et steg mot fremtiden- EKSPEDISJON PRIMA begynner nå!

Bildet kan inneholde: hund og utendørs


Fremgang

Det er så deilig når ting begynner å gå bra:)

Vi hadde besøk av Marit Mehammer med Enyargi Hundeterapi.

og det var store forbedringer, og hun kjentes veldig bra ut. Hun hadde også bygd muskler og minsket i midjemålet- så utrolig herlig.

I det siste har vi slitt med neseprøven som vanlig, vi sliter veldig, og jeg er så grønn og uerfaren at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre når det butter. Har prøvd forskjellige ting, og jeg begynner å lære hva som ikke fungerer…

Vi har slitt med at hun skal ha nosetarget på pinnen- men hun tar bare en pinne, og blir hun mer frustrert så plukker hun. Merker hun at jeg blir irritert eller frustrert så tar hun det som feil- og synes det er best å være passiv/plukke enda mer.

Det hjelper ikke at matmora er så blond at hun ikke husker hva som er rett pinne selv…….sånt blir det krøll av.

Men vi har prøvd og prøvd- prøvd andres pinner, flere pinner, gjemme pinner osv. Men vi sitter liksom fast i disse to pinnen hun skal velge mellom.

Men i dag fikk jeg gode tips og hjelp. Fikk pratet ut om ting, fikk beskjed om å puste med magen. Jommen klarte lille blonde(nå snakker jeg om gullmynten) å velge rett mellom seks pinner- herregud jeg holdt på dåne. Veldig deilig når det bare funker, og for en inspirasjon for meg. HURRA.

Vi har også kjørt gullmynt på tredemøllen ved Sørlandets hundehall noenganger- og jommmen synes hun det også er litt gøy:)

Nå håper jeg vi snart blir friskemeldt, og kan begynne å fikse litt muskler og kondis- for det er helt borte.

Men denne helga blir det nok mye sofakos. Det er jo Crufts- vi sitter som klistret- og gleder oss nok en gang til se fine aktive hunder.


Gode nyheter

Endelig klarer jeg å puste litt ut, å se litt lysere på fremtida vår.

Prima har vært hos kiropraktor, og fått massasje, og nå ser det ut til å gå rette veien.

Ho er mykere og smidigere i kroppen, ho beveger seg jevnt og fint. Ho virker blidere og mer på.

Jeg har nå trent tre ganger, og det har gått fint. Jeg har varmet godt opp, hatt på varmedress(pyjamasen) i pausene. Vi har tatt rolige øvelser, mye fokustrening.

For å styrke kjernemuskulaturen har vi trent små runder med å løfte en og en pote. Kjernemuskulaturen er den som vi virkelig må bygge opp. Derfor har jeg meldt meg på onlinekurs over 16 uker som skal bygge og trene balanse, kordinasjon og muskulatur. Dette blir spennende. Blir også mer tur, kjettingtrekk og kløv. Det må bare bli litt mindre glatt så jeg ikke risikerer skader. Da er det greit med innendørs hall så en kan trene litt.

Det jeg skal fokusere på fremover er: nosetarget på neseprøver, inkludere flere pinner og få en stabil neseprøve. Jeg vil også forsiktig prøve å inkludere flere lp øvelser- men svært forsiktig. Fysisk fostring skal være i høysete denne våren.

Men akkurat nå er det deilig å være optimist, om enn forsiktig. 🙂

Motivasjon

Disse bøkene har jeg kjøpt i det siste. Jeg trenger å bli motivert til den lange veien det faktisk har blitt angående Prima sin helse. Det har tatt mye lenger tid enn jeg hadde drømt om, og det har vært mye mer tungvint og slitsomt enn jeg hadde trodd. Akkurat nå har vi masse snø, noe som begrenser hvor mye vi får gått løs i skogen.

Det har liksom ikke vært ende på hvor masse hindringer som har stått i veien. Jeg har hatt influensa, og det ble lite tur og trening da, så forrige uke så fikk Prima tilbakefall uten at jeg vet helt hvorfor. Det var rett før stevne, og jeg hadde gledet meg til å prøve å gå et stevne med ho å se hvordan det hadde gått- men dengang ei!

Det ble time hos kirapraktor, og det var tilbakefall og ho hadde det vondt. Det forklarte kiro med at når hun gikk før så hadde hun smerter, men var blitt vant til det. Nå har hun vært smertefri en stund- og da ble det vondt når hun fikk tilbakefall. Kiro måtte også ta en prat med meg, for jeg gikk i kjelleren når dette skjedde- og så mørkt på hele helsa til Prima. Men kiro sa at det var vanlig med en mental smell når slike ting skjedde..og dette er noe jeg må jobbe med kjenner jeg… men usikker på hvordan. For jeg tar dette verre en Prima akkurat nå.

Nå ser det ut til at dette er blitt hva de kaller et kronisk problem, så dette er noe vi kommer til å slite med ut livet- men hvor mye og ofte er vel litt i det blå. Jeg synes hele greia er vanskelig, og jeg synes det hele er litt svart og mørkt nå. Blir hun i en alder av fem pensjonist? Kan jeg trene noe? Blir hun bare turhund?

Jeg aner ikke, og jeg kjenner på skam, sinne, frustrasjon og at jeg er fryktelig lei meg. Så hva veien videre viser vet jeg ikke.

Men jeg tror at 2019 kommer til å stå i Prima sin fysiske helse som år under helhet. Noe jeg også trenger forsåvidt- vi er begge litt på rehabilitering for vondter i kroppen.

Så nå blir det skjema, strengt opplegg, mye trening fysisk og så håper jeg ser lysere på ting etterhvert…. og at motivasjonen kommer krypende….. for akkurat nå er jeg bare sliten og lei…

Ang bøkene så er det utrolig gode, fine illustrasjoner, lettleste men tar det meste innen muskler, kropp, og fysisk trening av hund. Anbefaler de for alle som trener med sine hunder.

Skjevt bekken, og stramme muskler

For det er det Prima har, og som har vært den største kneiken nå.

Prima hadde jo LP syken for en stund siden, da trodde jeg at jeg hadde løst det med massasje, og ved å være flinkere ved å trene mer høyretrening. Det har vist seg i ettertid å ikke være nok

Jeg har stusset mer og mer i høst, over hvor rolig Prima er blitt. Det har vært veldig behaglig, særlig på trening. Hvor hun faktisk klarer å høre etter før hun gjør noe, men på trening som feks sykling har noe klart vært feil. Hun har ikke vært så interesset i å trekke, hun har passet mye og har virket litt slapp.

Men på trening gir hun alt, og jeg har ikke merket at hun har kviet seg for å være med på treningene. Hun har som sagt bare virket litt roligere.

Men jeg fikk besøk av en flink massør som er utdannet innen hund, og hun påpekte at joda her var det godt å stivt, og særlig rundt bekkenet. Så etter litt prating om det så ble det til at jeg skulle prøve kiropraktikk. Jeg har vært veldig skeptisk, på forrige hund pga at jeg var dum lot jeg en jeg trodde var utdannet gjør det- og det ble verre( og det viste seg at personen var ikke utdannet) Men dette skulle være via klinikk og da må det jo være seriøst. Men spent var jeg.

Så jeg troppet opp med gira Prima, vi fikk en varm velkomst. En grundig sjekk av hunden, og en innføring i kiropraktikk og hva han trodde var galt. Prima var fornøyd når vi gikk derfra, matmor var fornøyd.

I dagene etterpå var Prima helt i hundre, og var som en valp igjen- det var da jeg skjønte at ting ikke hadde vært som det pleier. Jeg hadde fått beskjed om å ta rolige turer- så vi gikk turer på jordene i ca 1 time hver dag…………………………………………( med løs hund) Det var visst ikke det som var ment med rolige turer…host.

Så etter noen heftige dager hvor Prima oppførte seg mer som en rodeohest enn en femårig golden- så ble det veldig rolig. Tilbake som slik det var før…. Da ble jeg litt svett, og godt var det at vi skulle ha en ny time samme uke. Men jeg begynte å tenke masse, og fikk spondylosespøkelse på nakken- så jeg tok likegodt å røngtet hunden igjen. Noe som var tøft fordi jeg

tenkte så fælt på hva som skjedde med forrige hunden min, og fordi jeg så alle tingene jeg har og drømmer om gå i grus.

Prima elsker jo dyrleger, det er kjempestas. Det er så stas at det fungerer ikke så godt med sånn sovemiddel… det funka etterhvert når jeg satt med ho i fanget og fortalte rolig om en liten nisse som bodde i skogen som hette Nils Ove. Han sanket bær og hogget ved, og pratet med fuglenene og musene i skogen… innen jeg kom til hva han pratet om var hun vekk.

Så satt jeg der, og lurte på hvordan det gikk.. synes det tok veldig lang tid… gjorde nok ikke det. Så kom de inn med en veldig sovende Prima. Vi så over bildene, og det var ingen tegn til spondylose- HURRA. Men de kunne se hun hadde skjevt bekken på bildene, og kanskje litt forkalkninger i bekkenet men svært lite- HURRA. Men veterinæren merket at hun var påvirket, og hadde vondt,så hun skal gå på betennelsedempende en god stund

Så var det å få lille prinsessen til å våkne… se det var ikke lett. For prinsesser som sover, vil sove… selv med oppvåkningsprøyte. Så jeg satt der, poke ho litt, og pratet litt høyt om Nils Ove som var på tur i skogen… men prinsessen ville sove…

Jeg hadde jo tenkt å gå fire km gjennom skogen for å gå hjem- dette så litt mørkt ut. Etter 1 times venting på prinsessen ble det taxi hjem.

Så var det kiropraktor igjen- og det viste seg at det var ikke helt slik lufting han hadde sett for seg.. det var rolige turer i bånd, null trening og litt trekk………kjettingtrekk med lite vekt i kortere tid.

For å si det mildt- vi sliter litt med det… for Prima føler seg veldig mye bedre. Så mye bedre at det har røktet både vedpinner, halsbånd og papirsøppel i sin kjedsomhet. For det er hardt å være en aktiv prinsesse med lite å gjøre. Og jeg har ikke vært motivert til å trene litt med henne heller.

Men nå ser vi litt lysere på livet. Kiropraktoren mener på at bekkenet er blitt bedre, hun virker bedre i humøret( jeg er vel litt mer utslitt)

Så nå ser jeg litt lysere på ting.

Vi gleder oss til vi kan bli litt mer aktive. For det er slitsomt å være så stille..