Nå er det 18 dager til Prima blir 6 år, det er helt vilt å tenke på. Disse dagene skal nytes og feires. Jeg vet jo faktisk ikke om det blir en syvende årsdag å feire. Dog alt ser veldig bra ut per nå.
Men jeg tenkte jeg skulle fremover legge ut virkelig gode minner jeg har fra livet med Prima så langt. Vi har mange minner,og jeg har nytt tiden med ho.
Mitt første minne skal være fra når vi klarte championatet i RL.
husker jeg var helt i sjokk når jeg innså at vi klarte det. Jeg gråt, klemte og snørra på de fleste rundt meg. For meg var det enormt stort, vi hadde klart et mål jeg hadde jobbet hardt mot.
Fra når vi begynte med rally, og det gikk vilt for seg med hopp og sprett, noe vi bare skulle holde på med bare for gøy. Tviler på at folk var særlig imponert der vi for fram, i hui og hei. Dette var gøy og fjollete. For Lp var for vanskelig og krevende akkurat da.. Jeg skulle ikke konkurrere, skulle bare ha det som avveksling. Noen år senere satt vi med championatet, og vi hadde klart et av de hårete målene våre.
Var jo også ekstra gøy at vi klarte det for en dommer vi satt pris på, og som har fulgt oss litt oppigjennom.
Jeg tar også med meg når vi klarte 200 p i KL i rally Elite, for Trude Aas- kjempestas og en milepæl i vært konkurranseliv.
Takk for at du har vært med på å nå mine hårete mål, og at du har hjulpet meg til å bli et bedre menneske både på og utenfor konkurranseringen.
Jeg klarte ikke å holde meg, og måtte jo inn å se på disse skiltene. Tror aldri jeg får brukt de annet enn til en annerledes trening, men alltid gøy å få noe nytt å trene på.
Det var ikke mye nytt, men det som var nytt, var riktig morsomt.
Jeg har ikke satt meg inn i reglement o.l. Men denne filmen her forklarer veldig kort og greit utførelsen av de fleste skiltene.
Fremover blir det mye rallytrening, så mi er hvertfall pittelitt forberedt.
Kos dere i sommervarmen, det er nå vår største fiende- vi sliter veldig i varmen. Rally skulle gått i vann:)
Jeg sitter på kafe etter en hektisk runde i byen, det er godt å sitte ned, det var akkurat det jeg trengte. Jeg lener meg tilbake, og lar blikket gli over menneskene i kafen.
Et par bord lenger borte sitter to menn med hver sin kaffekopp, og snakker sammen. Kan tenke meg de jobber på kontor el. De ser velstelte, lykkelige ut, fornøyde menn i 40 års alderen. De er helt oppslukt i samtalen seg imellom
Der reiser den ene seg, tar med begge koppene, og går til disken for å hente mer kaffe. Jeg følger den grå jakken med øynene. Når jeg ser tilbake på han som sitter igjen, så støkker jeg. “Masken” er som strøket av ham. Trett stryker han hånden over øynene, og jeg ser en helt annen mann. En sliten, bekymret, og fortvilet mann.
Det har tatt litt tid med kaffen, men nå er den andre mannen kommet tilbake. Og klikk! “Masken” er tilbake på plass. Smilende tar han imot koppen, og fortsetter samtalen
ER vi ikke mange som er slik? Våger du? Å ta av masken?
Kurset var en gave til meg selv, for jeg syntes i første omgang at det var veldig dyrt. Så jeg sparte en god stund, og er jeg heldig får jeg hjelp til dekke det.
Det hjalp veldig at det var mat i prisen, og det hjalp jo ekstremt at vi ikke ble så mange deltakere, sikkert ikke så greit for de- men perfekt for oss:) og det blir husket og satt pris på at det ble husket at Prima var glad i skalker, så jeg fikk skalkene etter brødmåltid.
Vi begynte med teorien, og der begynte vi en helt ny måte. Vi skulle svare på noen spørsmål- det var ikke lett.
Vi skulle svar på bla annet:
Hva er en sang som tenner deg, oppmuntrer deg el:
Jeg svarte Eye of the tiger, og når jeg hørte den ble spilt når jeg gikk så tenkte jeg: herregud for en ræva sang- og jeg liker ikke musikk når jeg skal konse…..Så da vet jeg det.
Så skulle vi si hva vi likte med kroppen vår…. sannheten er ingenting annet at den fungerer- noen dager gjør den ikke en gang det. Så ikke særlig positivt. Heldigvis var noen mer orginale enn meg:)
Vi ble også spurt om om hvordan vi likte å konkurrere, rangert fra 5-10(el) Jeg svarte 6, og synes jeg tok i. Heldigvis så var de andre på rundt 9-10.
Vi ble også spurt om hvordan vi rangerte oss selv som hundetrenere fra 5-10?? Jeg svarte 7,5. Hadde jeg vært bedre, hadde nok jeg og Prima vært høyere opp i flere ting.
Så sånn alt i alt er jeg nok ganske sidrumpa og treg- ja ja.
Ellers så fikk vi masse om:
Du skal være så kul at hunden søker deg
Heite hunder har ikke tid til å tenke på andre ting
Du skal bruke av deg selv utover lek og godbiter
Lag spenning, og bygg opp
Ideen med spenning er at en under konkurranse kan gi et diskre tegn som betyr dette til hunden: Dette er bra, forsett med det du gjør, husk belønning er på vei, gjør deg klar.
Kan brukes for å piffe hunden hvis du er på vei til å miste den, eller den mister piffen
Husk å ha en distinkt forskjell på feiling og spenning i kroppspråk
Feil hvis det er feil, men gi hunden en løsning som den heller kan utføre
Et bra kurs, fikk masse bra utbytte. Det vanskelige er å bruke det videre- og huske det.
De snakket om å ha et lignende kurs til neste år, det ser jeg frem til.
Jeg prøver desperat å komme inn i riktig modus for trening, og konkurranse. Men jeg er bare bunnsliten, og ser ikke lyst på NM. Tanken om at jeg bare skal ta det for gøy, blir sterkere og sterkere…..
Jeg må snart ta en avgjørelse, enten eller- jeg gjør ikke ting halvhjertet!
PS: Prima virker fin, så dette er i mitt hode. Faens dritt.
Jeg pratet lenge med en jeg trente med for flere år siden, og hun har siden da fått seg ny hund- og blitt aktiv i konkurransemiljøet. Hun fortalte at hun det smarteste hun har gjort noen gang var å bytte hundeklubb, og treningsgjeng. Hun var blitt bedre, hun synes det var gøyere og hun har fått gleden igjen.
Så hva var feil med den forrige?
Vel det var et ekstremt konkurransemiljø, det var lite rom for bare trening og kos. Hvis en ikke presterte så var det ikke verdt å bruke tiden på en. Det var også en tone dere som var ufin. Det var mye drittslenging, og flere som aktivt gikk inn for å prate dritt og prate ned andre før en skulle i ringen.
Kjenningen min sa at hun trivdes ikke med det. Hun likte seg bedre der hun var nå, med teamfølelse og støtte hele veien.
Jeg har selv vært på flere kurs, og hvor det gang på gang blir dratt frem hvor viktig det er er å støtte hverandre, hjelpe hverandre, se hverandre.
Fikk en aha opplevelse nettopp. Jeg liker at hvis jeg ber om hjelp, så kan en gjerne komme med konstruktiv kritikk, og tips til hvordan jeg kan bli bedre. Ros er jeg ikke så opptatt av- ros gjør meg ikke bedre.
Men noen jeg trener med, synes det var demotiverende med kritikken, helt omvendt av meg. Spennende, og viktig at vi vet slikt om treningsvennene våre.
Når vi var på kurs, så ble vi spurt om hvor vi ville rangere det å konkurrere fra 5-10. Jeg svarte 6. Jeg hater det enkelt og greit. Men det er en nødvendighet for å måle om jeg blir bedre, og om jeg kan oppnå målene mine. Flere av de andre var oppå 9 tallet, dit kommer aldri jeg. Klarer heller ikke se hva som er så gildt med det at det er verdt en 9èr. Men hver sin lyst.
Men vi er forskjellige, og fungerer ulikt i ulike settinger- sånn vil det alltid være.
Vi er like ulike som hundene vi trener er ulike, og slik vil det alltid være.
Det er vanskelig, og tidevis tøft å se andre som er så mye bedre enn seg selv, og som alltid klarer målene sine- det synes jeg er demotiverende. Men de trener: bedre, mer , konkurrerer mer og vil mer. Da må jo jeg bare jobbe enda hardere for å slå de- ikke sant?
Vi er også ulike i hvordan vi pepper oss opp, og forbereder oss mentalt. Jeg er nok den stille typen som går inn i meg selv, og bruker mye tid og krefter. Andre er mer utadvendt og er rappe i kjeften. Selv får jeg litt følelse når jeg ser slike folk at de ligner litt på en litt barnslig Trump, med rufsete tupe og bleie på- like teit.
Jeg merker meg også at jo flinkere enn er, jo mindre viktig er det å brøle høyt om det, og brøle høyt til andre eller prate andre ned. Dette gjelder i flere grener, og idretter. Men vi er alle forskjellige, og det må en ta høyde for. Men skal en tåle å bli pratet dritt til fordi andre trenger det? Skal en gi kritikk til andre fordi en selv tåler å høre det? Skal en gjøre sine treningsvenner bedre?-eller demotivere dem?
Vi er alle forskjellige, vi trenger vel alle å bli sett, hjulpet og pushet. Så får en heller si ifra hvis noen går over grensene..Det er lov å si NEI. Like mye som det er lov å si JA TAKK.
Gleder meg til å følge min gamle treningskompis videre på ferden,og bra at hun nå trives.
Jeg synes matmor er blitt ganske sliten og slapp i det siste- lite action lissom. Så jeg lurte henne til å melde oss på kurs- da tenkte jeg at det ville kanskje bli litt action.
og action ble det.
Bildet tatt av V.Hoel
Det var et kurs over flere dager, og det skulle handle om motivasjon bla. Det passet bra for matmor- for ho er lite motivert for tida..
Først dagen så bare forsvant ho uten meg… da tenkte jeg at jeg kanskje hadde begått en feil….Men det var visst noe om teori…. høres kjedelig ut. Hvertfall så hadde matmor fått beskjed om at jeg ikke fikk min vanlige sykkeltur før kurs/stevne- da ble jeg også litt paff… Hva skjer?? Jeg var så klar.
Kjente det bruste og flakset i kroppen min. Matmor så ut som hun savnet den sykkelturen:)
Så fikk jeg og Emil vårt eget telt- helt innafor lissom- jeg er tross alt hovedpersonen i dette. Så skulle det skje noe innmari morsomt sånn jeg forsto det- for hun som var sjefen lissom- hun var bare helt på. Håpet det smittet over på matmor- for hun er ikke sånn…… eller at snev at det kan forekomme når tynne menn får gule skjorter i Paris- gjerne ledsaget av tårer og hysterisk hvining- nok om det.
Jeg fulgte godt med, og det var action hele tiden. Vi skulle leke masse. Jeg elsker å leke, matmor synes det er slitsomt…. av og til er matmor ganske slitsomt synes jeg. Men jeg hadde bestemt meg for å gi alt.
Matmor skulle visst lære meg å bygge spenning…. tror vi sier at matmor trengte det. Så jeg lærte matmor alle triksa- og så fikk matmor high five av sjefsdama… ja ja en får gi der en kan.
Men det var jo kult da, matmor skjønte etterhvert ideen, og det ble veldig kult. Matmor kan jo leke, ho må bare skjønne hvor bra det er for henne.
Jeg og Emil pratet litt om i det i teltet vårt, og det viser seg at matforeldrene sliter med det samme gitt. Emil lærte også matfar å leke, men som Emil sa: en må jo verkelig jobbe for det!
Så var det hjem for å sove litt. Neste dag fikk jeg heller ikke noe særlig tur- er dette blitt en vane?
Siden de tobente ikke tåler regn, så var vi inne denne dagen- helt greit- men vi fikk ikke med teltet denne dagen.
Jeg gledet meg til action og leking, men dagen startet på en måte som gjorde at jeg ante at det ble en annerledes dag. Det ble den store lure Prima dagen.
For vet du hva de tobente gjorde? De gikk inn på et annet rom, og spiste nam nam!! Emil brydde seg ikke så mye, han sovnet. Men jeg tenkte at jeg likegodt kunne utforske og leke litt. Så det gjorde jeg- til jeg ble oppdaga……Så snakker vi ikke mer om det
Men som sagt: ja jeg Prinsesse Prima, den royale gullmynten og hersker over Gamle Malmvei og omegn- klarer fint å ligge alene mens de tobente finner på mye rart. Som ballkasting, fellesdekk med tobente, baller som kommer som elv, osv. At matmor ikke har skjønt såpass- FNYS!!
Så husker jeg vagt at det var noe med noen neseprøver som gikk litt hulter til bulter- men det snakker vi ikke om…
En grei dag, litt lite action. Men jeg fikk da være aktiv og pratet litt med Emil om vær og vind. Foreslo at vi kunne hoppe ut av buret å leke litt, men Emil var for trøtt
Neste dag, ikke noe tur da heller- altså jeg fikk gjort mitt fornødne- men ingen heisanntur. Da viste jeg matmor at det var tullete. Så mens de hadde namnam så utforsket jeg livet…. og når matmor kom så visst jeg hva jeg kunne gjøre med en mondioringsbukse- matmor ble henrykt(av og til er matmor litt vanskelig å lese…..)
Heldigvis skulle vi være ute- og i det store teltet- passer meg så fint synes jeg. Og idag var det mer leking igjen, det viste seg jo at matmor sliter litt med nyinnlæring- så vi mått friske litt opp. At noe så enkelt skal være så vanskelig… det er et slit å være meg av og til. Godt jeg er så fantastisk. Sjefsdama likte meg idag også hun, og heldigvis gav hun gode råd og tips til den tobente også.
Så snakket sjefsdama litt til meg, for jeg gjorde visst noe…( var plutslig ikke lov å bestemme selv når en skulle ut av buret)….da måtte jeg høre etter….
Men som alltid jeg var utrolig god, sjefsdama skrøyt av meg, matmor skrøyt av meg, og det var deilig å kunne løpe litt. Sånn husker hvertfall jeg den dagen.
Så et bra kurs, bra jeg lurte matmor med. Ho skjønner ikke sitte eget beste av og til ho der.
Men det var litt godt å komme hjem å slappe av litt- er ganske slitsomt å lære bort ting.
Jeg vet ikke helt hva som har skjedd, men de siste dagene men det har skjedd noe med tankene mine- og ikke positivt.
Aner at det har noe med at jeg har begynt å trappe ned på medisinen, at det som skjer fremover vil avgjøre ting og tang. Eller vil det?
Ikveld satt jeg på et kurs jeg har nigledet meg til lenge, og plutslig så smatt tanken inn- åffer gidder jeg å betale 4900,- for et kurs med den bikkja. Jeg skal jo kanskje avlive ho i februar. og tenk om ho blir skada… eller ho ikke tåler det. Det er vel det vi prøver å finne ut, da må jeg jo tore å gjøre det. Men akkurat nå har jeg bare lyst til å pakke ho i bomull og bobleplast- og gjemme ho i et skap.
Jeg har også blitt mye mer emosjonell når jeg tenker på ho. Hvor mye ho betyr for meg, hva som kommer til å skje, gjør jeg det beste- går jeg for langt, har jeg ikke strekt meg nok? Er jeg egoistisk.
Men jeg vet egentlig inni meg at jeg kan forandre mening, men jeg kan ikke gjøre det på bekostning av Prima.
jeg krakelerer i avgjørelsen min- noe som er kjempeteit fordi det er lenge til februar(og kort)- og kanskje alt har forandret seg til da.
Tankene mine har også begynt å snuse på at jeg kanskje bare skal ta NM som et leiropphold, at det kanskje er siste gangen jeg er der.
Mens konkurransedelen i meg sier at det er jo superteit. Du kan prestere uansett.
Akkurat nå er tankene mine krakelert, og viser sprekker og sår…… og jeg vet ikke helt hvor jeg går fra her. Sannheten er vel egentlig at jeg er drittredd for hvordan det går fremover…..
Beklager bablinga- jeg måtte bare få det ut. Imorra skal jeg på kurs å lære mestre nerver, få selvtillit og gjøre det beste jeg kan. Da fungere ikke disse tankene…
