En skjærende lyd farer igjennom rommet, den vekker meg fra min dype søvn. Kroppen føles tung og dvask, øyene er som sandpapir. To øyne kikker nysgjerrig på meg- skal vi stå opp? Jeg kikker ut av vinduet- mørket føles ugjennomtrengelig. Kroppen må tvinges ut av den varme senga, den omsluttende kongkongen av varme og ro.

Prima er allerde klar for en ny dag, og venter ivrig ved døra- hun synes jeg bruker alt for lang tid på å kle meg, og gjøre tobente ting.

Klær på, hodelykta med, hunden selet- tid for tur.

Den første kilometeren er tung, kald, jeg er trøtt og litt frossen. Prima dingler i båndet foran, synes jeg går tregt. Pusten min danner damp mens jeg går.

Mørket omslutter oss, Prima piler fornøyd av gårde. Jeg står litt, tar inn lukten av høst, regnet som faller mykt på ansiktet og de stille lydene.

Hodelykten skrus på, og selv om jeg så mindre uten hodelykt- er synet mitt nå spisset til kun der lysstrålene trenger igjennom mørket. En tanke farer igjennom hodet mitt- er det sånn jeg ser på livet generelt?

Jeg ser bare en brøkdel av det som er foran meg, at jeg kun fokuserer på hvor lysstrålen er? At jeg glemmer å heve blikket, og se videre? At fokuset blir for kortsiktig? At vi overser det vi ikke ser rett der?

Prima kommer tilbake og dytter meg i hånda- hvorfor står jeg der og koper- vi skal jo på eventyr:)

Vi drar over jordet, stråene svisjer mot bena mine, jeg ser de ikke men lyden er velkjent. Skogen virker stor, ruvende, mørk. Jeg heiser aksla og tusler mot stien jeg vet venter. Der framme seg jeg lykta til Prima som beveger seg, et lite lyspunkt der fremme.

Stien er velkjent, og med ett kjenner jeg mørket omslutter meg- og roen. Alt roer seg, trettheten er som blåst bort, frossentheten er borte- kroppen fungerer og kjennes igjen som min egen. Lyden av fossen som kommer, når ørene mine, Prima er der trolig allerede. Jeg smiler for meg selv, og tusler for å finne retrieveren min. Som ventet er hun ute i elva, strålende fornøyd. Vinden rusker i trærne, noe faller i bakken- et kraftig knekk. Fossen bruser, elva klukker- og resten av verden ligger å sover.

Jeg tar meg over broa som knirker,  den bløte jorda sukker da jeg smyger meg forbi et steingjerdet. Forbi de ruvende trærne som har stått her så mye lenger enn jeg har levd. Hva har de sett?  Hva har de som fremtid?

Her inne finner jeg roen, en pustepause fra uken som kommer. Livet i sin hektiske rytme farer frem, her nekter jeg å la den komme til. Her er bare jeg, Prima,naturen og roen.

Stien er velkjent, og vi er snart på vei mot lysene der fremme- sivilisasjonen.

Vi er utav skogen, ser lysene, og har bare lyst til å dukke tilbake til mørket og roen. Men pustepausen er over- på tide å vende tilbake.

Hodelykten skrus av, og verden som var så mørk for bare en time siden er nå begynt å lysne. Vi møter mennesker på vår vei, som bare glir forbi i sin egen intensigendhet.

Larmen tar seg opp, livet begynner å våkne opp rundt oss.

Roen, stillheten og mørket er forbi- for denne gang.