Tur med gode venner

Vi gledet oss til en god tur i fargesprakende høstvær. Først måtte vi innom å kjøpe refleksdekken, så de var godt synlige. De jaktes jo over alt nå.

Hvilken retriever kan motstå dette?

Turkameraten vår Emil

Naturen er vakker på denne tiden av året.

Prima var strålende fornøyd

Så deilig  med slike turer, og deilige med stier vi aldri har gått før- eventyret venter

Vofsene koste seg

 

og det viste seg at retrievere ikke klarer å motstå et gjørmebad

fargene var fantastiske, turfølge helt herlige- og etter en bratt klatring- så var jommen utsikten ganske bra den også. Turen hjem var i et roligere tempo, og vi var fire stykk godslitne turvenner:)

Gleder meg allerede til neste tur

Krimbøker

 

Denne listen er høyst subjektiv, og omhandler bare titler som jeg har lest i år. PS: NOEN AV BØKENE ER I SERIER OBS

 

KRIM

Høstdåd- De La Motte

Det innerste rommet- Horst

En grav for to- Holt

Dronen- Lindell

Bevisets stilling- Tvedt

Mørke Menn – Jensen

Ildbarnet- Tremayne

Roser er døde- Bolton

Til jord skal du bli- Kallentoft

Alle kan drepe- Brekke

Likblomsten- Hancock

Kjærlighet for voksne- Ekberg

Avdeling 73- Sarenbrant

Stalpi- Spjut

 

«RÅ» KRIM

Krim som er mer blodig, mer thriller/spenningsaktig, gjerne mer vold.

 

Udyr- Kurt Aust

Gutten som elsket rådyr- Bjørk

Nesbø sine bøker

Sett av den døde- Sæther

Lobotomisten- Sæther

Brennende hat- McDermid

Pappas gutt- Schepp

Den enøyde kaninen- Carlsson

Korset- Johnsrud

Den vakre død- Bauer

Åte- Cole

Møt meg i paradis- Bakkeid

Nei, nei gutt- Arlidge

Blodmåne- Engeberg

Hennes største frykt- Swanson

Syndeflod- Ohlsson

Syndsforlatelse- Yrsa

 

 

«KOSEKRIM»

 

Krim som er koseligere, og med mer humor.

 

På sporet- Quinn Spencer

I de beste sirkler- Kjølner

Jordfast- Norton

Kald sommer- Nilsen

 

HISTORISK KRIM

 

Krim med historisk bakteppe, for eksempel krigsårene.

 

 

Liket i slottsparken- Wikander

Isbjørngåten- Lahlum

Tre timer- Roslund

Barføtt over isen- Holm

Med blodig forsett- Burnet

Bourg- Rød desember

Clinch- Holmen

Frikjent- Ellingesen

Vredens dag- Aust

Krittmannen- Tudor

 

STEDSBASERT KRIM

 

Krim som foregår et bestemt sted, Shetland, Bergen el.

 

Lewistriologien- May

Fluktruten- Arnaldur

Fuglekikkeren- Shaw

Istider- Vargas

Bøkene til Jæger

 

Tar gjerne imot tips til gode krimbøker:)

 

En stille morgen

En skjærende lyd farer igjennom rommet, den vekker meg fra min dype søvn. Kroppen føles tung og dvask, øyene er som sandpapir. To øyne kikker nysgjerrig på meg- skal vi stå opp? Jeg kikker ut av vinduet- mørket føles ugjennomtrengelig. Kroppen må tvinges ut av den varme senga, den omsluttende kongkongen av varme og ro.

Prima er allerde klar for en ny dag, og venter ivrig ved døra- hun synes jeg bruker alt for lang tid på å kle meg, og gjøre tobente ting.

Klær på, hodelykta med, hunden selet- tid for tur.

Den første kilometeren er tung, kald, jeg er trøtt og litt frossen. Prima dingler i båndet foran, synes jeg går tregt. Pusten min danner damp mens jeg går.

Mørket omslutter oss, Prima piler fornøyd av gårde. Jeg står litt, tar inn lukten av høst, regnet som faller mykt på ansiktet og de stille lydene.

Hodelykten skrus på, og selv om jeg så mindre uten hodelykt- er synet mitt nå spisset til kun der lysstrålene trenger igjennom mørket. En tanke farer igjennom hodet mitt- er det sånn jeg ser på livet generelt?

Jeg ser bare en brøkdel av det som er foran meg, at jeg kun fokuserer på hvor lysstrålen er? At jeg glemmer å heve blikket, og se videre? At fokuset blir for kortsiktig? At vi overser det vi ikke ser rett der?

Prima kommer tilbake og dytter meg i hånda- hvorfor står jeg der og koper- vi skal jo på eventyr:)

Vi drar over jordet, stråene svisjer mot bena mine, jeg ser de ikke men lyden er velkjent. Skogen virker stor, ruvende, mørk. Jeg heiser aksla og tusler mot stien jeg vet venter. Der framme seg jeg lykta til Prima som beveger seg, et lite lyspunkt der fremme.

Stien er velkjent, og med ett kjenner jeg mørket omslutter meg- og roen. Alt roer seg, trettheten er som blåst bort, frossentheten er borte- kroppen fungerer og kjennes igjen som min egen. Lyden av fossen som kommer, når ørene mine, Prima er der trolig allerede. Jeg smiler for meg selv, og tusler for å finne retrieveren min. Som ventet er hun ute i elva, strålende fornøyd. Vinden rusker i trærne, noe faller i bakken- et kraftig knekk. Fossen bruser, elva klukker- og resten av verden ligger å sover.

Jeg tar meg over broa som knirker,  den bløte jorda sukker da jeg smyger meg forbi et steingjerdet. Forbi de ruvende trærne som har stått her så mye lenger enn jeg har levd. Hva har de sett?  Hva har de som fremtid?

Her inne finner jeg roen, en pustepause fra uken som kommer. Livet i sin hektiske rytme farer frem, her nekter jeg å la den komme til. Her er bare jeg, Prima,naturen og roen.

Stien er velkjent, og vi er snart på vei mot lysene der fremme- sivilisasjonen.

Vi er utav skogen, ser lysene, og har bare lyst til å dukke tilbake til mørket og roen. Men pustepausen er over- på tide å vende tilbake.

Hodelykten skrus av, og verden som var så mørk for bare en time siden er nå begynt å lysne. Vi møter mennesker på vår vei, som bare glir forbi i sin egen intensigendhet.

Larmen tar seg opp, livet begynner å våkne opp rundt oss.

Roen, stillheten og mørket er forbi- for denne gang.

 

Herlig treningsøkt

I går var dagen for første gang vi hadde innetrening i den fine hundehallen vår. Veldig greit med hundehall for  oss som vil trene selv om det er kaldt og guffent ute. Gamle damer liker litt komfor:)

Først holdt jeg kurs med en fin gruppe. Det er alltid spennende og litt nervepirrende å holde kurs- særlig når det er første gangen. Men det var en trivelig gjeng som virket som de synes det var stas- da er det lettere:)

Jeg har sittet og lest litt på min egen blogg om valpetida og unghundtida med Prima- og gud hvor langt vi er kommet.

Hun er utrolig flink i bil, enkel å ha med, synes det er kjempestas

(når hun var valp, spydde hun eller sutret)

Hun ligger så utrolig bra og stille i buret

( fra en som ikke ville ligge i bur, som pratet høylytt og ikke likte andre hunder i nærheten av buret sitt)

Hund som vil jobbe, er så på- og vil vil vil

( fra unghunden som satte potemerker på veggen, suste rundt og potte tette ører)

Hund som ligger på fellesdekk/sitt selv om jeg forsvinner, går til andre hunder, går og henter noe, forsvinner ute av synet, om hunder flyr forbi, andre leker osv

( fra hund som hadde langline, stakk fra fellesdekk, begynte å leke med de andre, reagerte på andre hunder i lek, sutret hvis jeg gikk for langt vekk)

Hund som selv om hun er høy klarer å kontrollere seg bedre

( fra valp/unghund som igjen satte potemerker, ikke klarte å roe seg, og generelt var en irritasjon til tider)

 

Det er så deilig når en plutslig innser at all jobben en har lagt ned i hunden faktisk betaler seg, en ser  resultater.

i dag hadde jeg med godbiter jeg sjelden bruker. Pølser er så enkelt. Men det var tilbud på lever, så selv om lukta er litt eh heftig så blir det skikkelig gode godbiter. Som fungerte knall i går.

Jeg begynte med oppvarming, jeg må være flinkere med det.

Så siden vi jobber med en skikkelig god lineføring/fri ved fot på kurset, så kan jo ikke jeg være dårligere. FVF min er blitt skikkelig dårlig, og grunnen er rally- for der er ikke en perfekt fvf særlig viktig. Det har straffet seg, så jeg må begynne på nytt igjen. Men selv om FVF kanskje er noe kjedelig å jobbe med, er den så viktig at jeg må legge en god jobb i det. Så da ble det noen fine korte økter med høy intensitet og fullt fokus. Vi var faktisk så fokuserte at vi ikke EN, men TO ganger gikk på en annen ekvipasje…obs.

Vi trente også full fart- som er min kommando på rundt kjegla- det var kult sa Prima- kjempegøy faktisk.

Sitt under marsj hadde vi desverre helt glemt, så der mått vi pugge litt- og pugge mer fremover.

Men jeg hadde en bestevenn som var helt på, storkoste seg og ville mer mer mer.

En herlig god økt med en fin vofs.

Hva er det viktigste for at du skal få en god økt?

Er det nødvendig?

Dette er en blogg som jeg synes er trist og unødvendig å skrive. Den burde være unødvendig å skrive- men den er ikke det.

En annen overskrift kunne vært- dra folk ned i søla, rakke ned på andre, slenge seg på ryktekarusellen osv.. jeg antar dere vet hvor jeg vil.

 

For en stund siden klarte jeg championatet i rally- jeg var så stolt den dagen, tårene flommet, følelsene flommet, jeg var så utrolig fornøyd med team Prima. Vi hadde klart målene våre, vi hadde klart det vi hadde jobbet for så lenge.

Her forleden etter nok noen stikk og sårende ord, så var ikke bildet av championatsløyfen så stas lenger, den bare hang der, et glorete stoff med skrift på.

Hvordan kunne jeg gå fra det ene til det andre?

Hvordan gikk det fra strålende glede til nesten avsmak for noe jeg hadde klart å oppnå.

Små stikk fra andre personer, kommentarer med skjult agenda, skjult misunnelse..

Jeg har alltid sagt at jeg bryr meg ikke om hva andre mennesker sier, og gjør. Det er nok løgn- jeg bryr meg… særlig når det er negativt.

Det er vanskelig å ha tro på seg selv, når andre ikke har det. Når andres misunnelse kommer så godt til synes, når det grønne trollet freser i hjørnene. Det gjør bare vondt, og får en til å tvile på sine egne meritter.

Skal jeg være ærlig har jeg også mine grønne troll- jeg kan være kjempemisunnlig på andre som gjør det bra- men jeg vet at det er min skyld at jeg ikke er på deres nivå.

Sist helg gikk det ikke slik jeg ville, målene min ble ikke nådd. Hvorfor får jeg ikke være skuffet over det? Skal det være sånn at fordi en har gjort det godt en periode, eller klart et stort mål så kan en ikke strekke seg lenger?

Jeg måtte virkelig grave dypt, jobbe med meg selv mentalt- og har kommet frem til disse punktene som jeg vil jobbe etter uansett:

  • Jeg har lov til å føle det jeg føler, uansett hva jeg føler!
  • Jeg står selv til ansvar for mine følelser, og hvordan jeg håndterer de
  • Det er lov å  være god
  • hvis jeg ikke er god nok, jobb hardere
  • Dine mål trenger ikke å være i samme liga, katogori, eller av samme stoff som andres.
  • Dine drømmer er kun dine, ingen kan ta fra deg drømmene
  • Det du har gjort har du FAEN meg jobba for- husk det
  • Gjør du det dårlig, så har du ikke jobba godt nok. Dine krav og mål er dine krav og mål, ikke fir de, eller gjør de mindre for andre.
  • Vær ærlig når du vinner, og vær ærlig når du taper/driter på draget
  • Støtt andre du trener med, og vær med de. Tren hverandre gode, både mentalt og fysisk.
  • Tenk før du prater: er dette nødvendig å si, gjør dette godt for den jeg sier det til, og kan jeg si det på et annet vis.

 

God trening, god tur på vei til målene deres, husk målene deres, husk alt arbeide dere legger i, DETTE KLARER DERE!!

.. så er det er din feil En gjesteblogg

«Hvis hunden din ikke gjør det du vil, hvis hunden din ikke klarer en oppgave, faller ut på konkurranse, eller blir forstyrret, så er det din feil! Det er du som ikke har trent nok på å takle hva som ikke fungerte!»

Dette er noe jeg har sagt, og som jeg fortsatt mener. Og jeg kommer til å si det til min kursdeltakere i årene som kommer. Men nå innser jeg at dette gjelder like mye meg og min hund, og det er ikke så lett å svelge.

21. mai i 2016 var vi på topp. Etter å ha tatt steget opp til klasse 1 altfor tidlig, var vi nå best! 1. plass, 1. premie med 177 poeng og en glad hund som fungerte og gjorde alt riktig. To år med treninger, kurs og diverse cuper gav endelig uttelling.

Dessverre var gleden kortvarig, alt påfølgende stevne, kun to uker etter, ble det bryt. Hunden ikke var interessert i noen ting, foruten å tisse på tur inn i ringen. Påfølgende år ble det mye frustrasjon, for på konkurranser ville det bare ikke fungere, men på enhver trening gikk det veldig greit. Både cup og sørlandsappellen ble brukt for å få opp motivasjon og gleden i ringen. Jeg har fått mange gode råd og tips, i tillegg til god støtte. Til slutt gikk det så greit at vi fikk to 1. premieringer, og etter tre år var vi endelig ferdig med klasse 1.

Med mer kunnskap og erfaring enn noen gang, var jeg smertelig klar over våre utfordringer. I tillegg til å kunne øvelsene i klasse 2, måtte vi forsette å bygge motivasjon og glede for konkurranser. Selv med de to 1. premieringene i klasse 1, var vi ikke i mål.

Sørlandsappellen og klubbens cuper ble brukt til trening, og vårt hovedfokus var, og er fortsatt, å glede seg, ha motivasjon og godt samarbeid. Og det har vi: Enhver trening er fortsatt en lek og vi koser oss. På cuper og SA ble det bedre og bedre, og etter ett år med forberedelse var vi klare for våre to første stevner.

Dessverre falt alt sammen igjen, første stevne var det en dempet hund som såvidt ble med inn i ringen, og selv om øvelsene ble gjort tålelig greit, var det ikke noe god følelse. Flere nullere ble utdelt, og en totalt poengsum på 120 poeng var det vi fikk med oss. Dette var derimot mye bedre enn stevne nummer to, hvor 10 poeng ble utdelt før jeg valgte å avbryte det hele.   Hunden gav meg fingeren, og da var nok nok.

Nå er status at dette ikke er noe gøy. Jeg frykter nok ett år med samme type trening som jeg alt har holdt på med i tre år, og jeg er dritt lei. Og for å strø  mer salt i såret, hunden er nå dårligere i øvelsene enn for to måneder siden, selv på trening. Han har tilogmed begynt å ta seg friheter – på trening – som ikke gjør min frustrasjon noe mindre.

For å muntre meg selv litt tok jeg fram en video fra vårt forsøk på å oppnå bronsemerket første gang (sept. 2014), med forhåpninger om at jeg kunne se hvor mye bedre vi hadde blitt. Men det jeg ble sittende å se på var en hund full av ungdommelig glede, og en ekvipasje som rota det til, men tok alt med et smil og var oppriktig lykkelig.

«Hvis hunden din ikke gjør det du vil […] så er det din feil!»

Jeg er instruktør med utdannelse fra NKK, og godkjent Rally-instruktør. Jeg har mange hunder timer med erfaring som instruktør, som konkurranseutøver, kursdeltaker og fra ren trening alene eller med andre. Men jeg er ikke erfaren, jeg har bare hatt en hund og har kun drevet med dette i fem år. Og det merker jeg, for jeg har aldri vært så i villrede som jeg er nå.

Å trene positivt har alltid vært min filosofi, og jeg vil mye heller ha 100p og en glad og lykkelig hund, enn 180p og en hund som «gjør det han må». Og jeg har prøvd og prøvd å være positiv, jeg har prøvd andre hundesporter, har tatt ferier, og tatt gode turer i skogen. Alt for å bygge opp motivasjon, gleden og ikke minst samarbeidet.

«Husk at hundetrening skal være gøy!» Og det er det. Men som konkurransemenneske synes jeg det er veldig moro å konkurrere. Da har vi et mål å jobbe etter, og vi kan vise hva vi kan! Og vi kan, for vi er veldig flinke!

Men på konkurranser faller det sammen, skuffelsen blir stor og frustrasjon vokser. Og det påvirker meg, mye mer enn hva jeg liker. Gleden blir borte, som kanskje er grunnen til at hunden nå gjør det dårligere, selv på treninger.

Og jeg merker jeg har falt bort fra min filosofi, jeg kjefter mer nå enn noen gang. Er løsningen virkelig å bli sur og kjefte på en hund som jeg skal ha et godt samarbeid med? Som jeg har brukt tre år på å bygge opp gleden og motivasjon på? Selvfølgelig ikke, så hvorfor driver jeg på med det?

Så her står jeg da, og stamper på samme plass for tredje året på rad. Teorien, min egen filosofi og læresetning er forstått, men hva skal jeg gjøre når jeg ikke får oversatt det til praksis, med min egen hund?

Kurs

Vi har gått kurs i høst, og det var utrolig deilig. Virkelig herlig å være på kurs igjen. Veldig spennende med nye kursholdere og annet opplegg.

Verdens snilleste pappa har laget ny trapp ned til hagen, malt og fikset verandan min. Deilig med snill familie.

Men tilbake til kurset. Vi har hatt mye grunntrening, som er så viktig og så enkelt å glemme.

Som å trene på inngang til banen, eller transportene og kjeding- kjempeviktige ting.

Selv søte prinsesser trenger å trene på de enkelte momentene i en øvelse- også en ting vi er dårlige på. Dette kurset har satt fokus på akkurat det vi trenger.

Vi har også kommet et stykke på vei med neseprøven.

Jeg har jo slitt med at hun først og fremst har herpa alt som minner om neseprøver el… så da var første punkt å få henne til å holde fast uten tygg, eller tull. Det gikk (etter en stund, tar litt tid å få omvendt slike divaer:)

men jeg hadde jo ikke fått orden på søksdelen som er den viktigste.

Vel jeg begynte med frysmarkering, og tenkte at denne gangen skulle jeg fanden døtte meg ta det skikkelig ut.

For vi har prøvd før, og både jeg og Prima har lite tålmodighet til sånt…..(host)

Men jeg begynte med nesdytt på pinnen rett foran nesen, så lenger og lenger unna. Så begynte jeg å kreve at hun skulle ha frysmarkering. Så etter noen runder på gulvet med dagsrevyen så ble det å senke den lavere og lavere mot gulvet. Nå har jeg frysmarkering på gulvet foran tv med dagsrevyen på. Jeg har det ikke på verandan……

Fikk tatt en økt på  kurset igår, og etter litt om litt fant jeg ut at jeg måtte gå langt tilbake, og gjøre det mye enklere- men vi fikk noen få men gode frysmarkeringer.

Vi har masse igjen,og vi har ikke øvd allverdens. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har øvd mer på rallyen- noe som har lønt seg.

Men jeg har blitt veldig obs på hvor viktig grunntrening er, og hvor jeg har slurvet i treningen- noe som er vel så viktig.

Snart er det stevne igjen, denne gangen skal jeg prøve å kose meg.

Tvil, sinne, sjalusi, sårhet,skam,glede,kompisglede,skuffelse alle de følelsene en kan ha av og til

OBS: INGEN AV BILDENE ER I TILKNYTNING TIL HVA DETTE INNLEGGET HANLDER OM. DET ER KUN FOR Å DELE OPP TEKSTEN!!!!!!

Jeg er nok et følelsemennesket, hvertfall når det kommer til hundetrening. og jeg har masse følelser, også disse vanskelige følelse som vi helst ikke vil innrømme at vi har,eller som ikke er pent å ha. Men vi har de uansett, så jeg vil heller være ærlig om det

Jeg har hatt masse tvil, tvil om jeg er god nok, om Prima er god nok, om jeg er god nok for Prima, om det er noe vits. Jeg har tvilt på oss, teamet som er Prima og jeg.Tviler på om det vi gjør faktisk har noe for oss. Frykt og tvil henger sammen, og med tvilen kommer også frykten snikende

 

Heldigvis har vi intelligens nok til å forstå hvorfor vi føler som vi gjør, og hvordan vi kan håndtere det. Det er nok en fin ting, men tanken og følelsene kan komme som korte blaff. Hunder har det lettere der, de føler mer i nåtid og tenker ikke så mye over ting. Dog har de fryktelig lett for å plukke opp våre følelser og humør- det er noe å være obs på.

Jeg kjenner ofte på skam. Skam fordi jeg føler jeg feiler i treningen, jeg gjør det ikke riktig, fordi jeg misunner treningskamerater som klarer det de setter som mål, fordi jeg blir frustert over Prima,  over at jeg ikke klarer å være et bedre mennesket.

Misunnelse den kjenner jeg på, og det er ikke noe som er lett å innrømme. Misunnelse når noen gjør det bra( som også gleder deg), men litt sånn sort blaff dukker opp, når noen gjør noe på en konkurranse som du(man kan jo mye lettere dømme fra utsiden av ringen) mener er helt feil, eller disk- og dommeren ikke merker det- og ekvipasjen gjør det bra. Særlig hvis det går utover deg.

Misunnelse over at andre klarer å takle skuffelser o.l mye bedre enn deg selv. At andre er mye flinkere til å lære av sine feil, og gjør det derfor mye bedre.

Skuffelse over å klare det jeg ikke vil er  ikke en skuffelse jeg er ukjent med. Siden jeg er opptatt av å gjøre mitt beste, så er det ikke til å unngå. Jeg er også skuffet over at jeg er så dårlig til å håndtere skuffelse.

Jeg har blitt flinkere til å håndtere følelsene mine, men absolutt ikke godt nok. Men jeg må være bevisst på at følelsene mine faktisk kan bli et hinder, et stengsel.

Kompisglede- den lykkefølelsen når treningskamerater gjør det bra. Når du får tårer i øyene hvor glade de blir, genuin glede over at alt arbeidet de legger ned lønner seg. Gleden over å se andre lykkes, se samarbeide og alt flyter. Den gleden er fantastisk!!

Sårhet når du føler at du er fullstendig naken, og du klarer ikke skjule hva du føler- og skammer deg over det- men klarer ikke å putte på deg maska. Det er da jeg stikker til skaus.

Glede over at du faktisk har klart måla dine, at alt har klaffet, du og vennene dine har hatt et bra stevne. Glede over at det har fungert.

Så har jeg noe jeg har kalt skamgleden: det er de gangen jeg har stått på pallen, og ser utover på de utøverene som ikke står der, og så føler jeg på skam og tristhet over at pga meg har de ikke oppnådd målene mine. Derfor er jeg nok ikke den personen som smiler mest eller brøler høyest når jeg står der- jeg føler så veldig med de som ikke står sammen med meg. unntaket er når jeg klarte champis- da brast det fullstendig for meg.

Noen av oss har nok mange følelser, andre har ikke så mye eller tar lettere på ting. Sånn er vi ulike. Dette innlegget ble preget av mye negative følelser, men jeg har mange gode også under trening- men de er jeg ikke så skamfull over.

Som feks

Smilet som lurer i munnvikene når du føler at du og hunden er i bobla, gleden over en fin runde i ringen, latteren som sitter løst i godt lag, når en klarer å le av hunden som gjør noe helt på jordet, sitte i godt lag og prate hundetrening, kjærligheten til bestevennen din som er med på all denne galskapen, herlige opplevelser og teamfølelsen.

Hvilke følelser er viktige for deg?

og hvordan håndterer du de «dårlige» følelsene?

 

Høsten og planer fremover

Akkurat nå ligger jeg syk, men da får man ikke trent så mye, men man får desto mer tenkt.

og jeg liker å lage planer, jeg er ikke alltid like god på å planlegge, og hvertfall ikke gennomføre(alltid, noen ganger er jeg flink).

Men jeg har alltid hovedplaner, og de er ikke spikret- jeg kan forandre og velge andre ting.

Men ting jeg har lyst til, og håper jeg får gjennomført noen av dem:

Kurs i konkurranselydighet- det holder jeg på med nå. Og det er mest grunntrening vi jobber med, men er jo ofte det som brister først. Veldig bra kurs.

Få til neseprøven, nå har jeg fått til frysmarkering, men vi er ikke inne på 80% enda- men vi er igang.

Ruta jobber vi også med, den har falt sammen.

Lineføringen er jo helt elendig, og den må jeg ta tak i- MEN Prima er igjen veldig stiv i ryggen- så det må ordnes først. Kjenner at jeg har litt flau smak i munnen av at jeg ikke har oppdaget det før.

Så mer balansetrening, løpe løs i skogen, enda mer bading og styrking av rygg med kløving.

Jeg skal på to store kurs i høst, det ene med Siv Svendsen- gleder meg vilt:)

Jeg har visst sagt høyt at jeg skal starte i kl 3 tidlig neste år….. denne må jeg tenke litt på kjenner jeg. Hjalp ikke at jeg fikk vite noen nye regler jeg ikke var helt klar over… da mista jeg motivasjonen. ( men vi kan jo ikke gi oss nå)

Vi har to rallystevner i høst, det blir spennende- håper å nå et mål til. Vi må trene hardere enn i det siste.

Håper å få plass på innetrening i høst. Skal også være instruktør, både gøy og spennende.

Har også lyst til å spore mer, men så var det tida ja.

Vi skal hvertfall kose oss- nå kommer jo høsten. Er jo så vakre farger:)

Hva slags planer har du i høst?

 

 

En goldenfrøken i fri dressur