Denne ferien var etterlenget, og jeg nøt hvert sekund. For noen fantastiske minner jeg sitter igjen med. Og for en fryd å ha med Prima, ho er utrolig enkel, grei og herlig å ha med. Hun elsket campinglivet.

Vi var delvis på hytta vår, og delvis på vår hemmelige strand, der vi satte opp camp. Venninna mi lå i hengekøye, jeg lå i teltet- min første utenatt på flere år. Det var både spennende og rart. Men jeg har fått mersmak.

Det var kaldt, men for en vakker natt. Å ha tissepause med tåke over vannet, stjerneklart og måneskinn- det var magisk. Kvelden var magisk med grill på stranda, en fantastisk solnedgang og fine venner. Sånt gjør godt for sjela. Her er det litt bilder fra en fantastisk pinse- jeg gleder meg allerede til neste utetur.

Var utrolig spesielt å gå på vannbunnen, pga tapping pga strøm. Det er både trist og fasinerende. Der vi satt og grillet pleier det å være vann på ca 1 meter.

Prima elsket gjørmen, og sanden som lå der, og hadde det fantastisk.

og vi lekte oss med såpebobler igjen:)

Koselig med grill, mat og drikke med denne utsikten, se bildene nedenfor

Kort oppsummert: MAGISK!!

Prima har kost seg, det har vært masse mennesker å kose med, det har vært masse snø. Og hun har kost seg med skiturer på flere mil i flere dager. Og hun holder koken, og virket fin selv etter mye mosjon. Ergo så vil jeg si at catrophen injeksjonene virker- HIPP HURRA. Håper dette er noe som holder seg, det er deilig å se ho mer ivrig, mykere og lettere i steget.

Heldigvis elsker hun å dra til dyrlegen, og er så ivrig at hun nesten tar av. Det er ingen sjenanse, og er frekk til tusan- men dyrlegen synes hun er søt- så jeg klager ikke så veldig:)

Det har jo ikke vært billlig, det er sannheten- jeg håper jeg får litt igjen på Agria forsikringen- men vet ikke enda. Men virker det, og jeg får noen gode mnd/ år med Prima er det verdt det.

Men det var jo egentlig påsken vi skulle snakke om:)

Vi dro til en hytte i Geilo, med snø, folk og Lexie. Det går utrolig fint med de sammen, Prima sa ifra to ganger, bare snerring- og Lexie bøyer av. Er jo ikke veldig lett å være en labrador på 1 år:) Så synes det er så gøy at de går fint sammen, og da får man jo mer lyst på valp:) Og ja jeg har noen kenneler i sikte:) Så får vi se om det blir litt mer gyldenlykke eller hva som skjer:) Kan skrive mer om dette senere.

Prima var flink trekkhund, og Huken selen fra WSDOGSHOP fungerte veldig fint, deilig. Ellers så ble det flere turer i nærområde i den nydelig naturen. For noen fjell:)

Jeg storkoste meg med bålpanne, og var ofte ute for å kose meg. Da lå ofte Lexie og Prima og sov i sola. Vi hadde fantastisk vær hele tiden, topp for de som gikk på ski enten bortover eller nedover.

Vi dro til Langedrag en av dagene, og fikk noen fine bilder.

Ble helt sjarmert av dette føllet som diet.

Fjordingene er vakre dyr, og de koste seg i sola, og hjalp hverandre med vinterpelsen:)

Gaupa var imponerende på nært hold, vakre majestetiske dyr. Og på hytta var en utstoppet gaupe, ingen av bikkjene brydde seg….

Jeg synes parken var utrolig koselig, liker at de har god kontakt med dyrene, temmet de så de minsker stresset hos dyrene, og at de har mulighet til å dra seg vekk. Dog synes jeg ikke innnhegningene var store nok- men hva er stort nok?? De var hvertfall mye bedre enn Kristiansand dyrepark…

Det var koselig stemning, fine bygninger i gammel stil, god mat og veldig hyggelig betjening. Men det var mye mindre enn jeg hadde sett for meg- jeg fulgte jo serien på NRK, og da virket det så stort.

Siste tilskudd- Prinsessen het hun, for skogens Konge var hennes far:)

En veldig koselig tur, lite folk- det var helt herlig. Man fikk dyrene på nært hold, og det var flere aktiviteter og mating.

Hundeparkeringen var ikke noe jeg ville brukt- så la bikkja være hjemme.

Ellers så var det nydelig natur, og masse turområder i område.

Håper dere hadde en fin påske.

Vel hjemme har vi hatt noen rolige dager, det trengte vi:)

Nå skal vi starte trenings sesongen, og vi har vært ville og gale – mer om det senere. Men det jobbes med det mentale, og vi øker treninga.

Det deiligste var er jo at det er VÅR:)

Jeg har gledet meg til å ta med Prima til Bergen, og møte familien.

Ho har jo en sart mage, og har lett for stresse. Og ikke vet jeg om hun har fått noe i seg, eller om det er noe hun har spist. Ei heller om det er rimadylen. Hvertfall så har hun i noen dager vært litt vill i magen, og i går kom jeg hjem til flere uhell i huset. Gav ho probiotika og håpet på det beste- men ho ble verre utover natta- vi var hyppig ute- og ho hadde ikke ro. På morran så merket jeg at hun ble mer uroligere, og da så jeg når hun gikk på do at det kom blod- ikke bare litt.

Da ringte jeg til dyrlegen, og kom inn akutt- ikke min vanlige dyrlege- men det gikk helt greit. Når det begynte å bli snakke om indre blødninger m.m så fikk jeg litt hetta. Det ble flere undersøkelser, og blodprøver. Så ble det hjem, og slappe av- eller mer spying og flere toalett besøk.

Ho har mest sannsynlig en kraftig mageinfeksjon- skal komme inn hvis det blir verre- eller ikke får i ho mat eller drikke.

Men det er når en plutslig innser at ho kanskje kan dø, så var plutslig så mye uviktig. Vil bare klemme ho mer og ha ho hos meg. Så her går helga til mye kos, hund som vil være nære, og sigler ivei. Men det er helt greit.

Vi har stoppet med Rimadyl hvis det er det som er problemet.

Så klem vofsen deres litt.

Ser jo at blogg ikke er så populært lenger, og jeg er fryktlig dårlig til å oppdatere min.

Jeg skulle starte det nye året med brask og bram, det skulle konkurreres, og det skulle trenes, Covid skulle forsvinne og alt skulle bli bra. Det første som skjedde var at jeg lå syk i 11 dager- topp start. Heldigvis har jeg utrolig fine hundepassere, så Prima hadde det Prima.

Så har jeg lukket delvis øyene igjen en stund, og håpet på det beste- men innså etterhvert realiteten. Prima har slitt i senhøstes og nå i vinter- ikke store ting. Men stiv, uren bevegelsene, ikke gitt alt…. og har virket daffere. Jeg VILLE at det skulle være pga alderen- det var det ikke. Etter prat med fysio og dyrlege ble det medisin igjen. Smertestillende konstant- min største frykt. Prima har ikke blitt røngtet igjen, eller andre undersøkelser- men av sykdomshistorie m.m. Så er det trolig at hun har artrose i overgang til bekkenet. Dette er vanlig hos hunder som har vært brukt mye, og det har Prima.

Litt desverre for meg og mine planer som ikke vil ha hund på konstant smertestillende- så har Prima det riktig bra på rimadyl…..

Men alle planer om konkurranse er jo lagt på is- FAAN jeg er så lei.

OG ja jeg drømmer om en ny hund, som funker til det jeg vil. Noe som er rart for den drømmen har forandret seg. Jeg ville jo bare ha turhund, så fikk jeg konkurransehund, nå har jeg igjen en turhund- og nå vil jeg ha mer.

Jeg funker ikke så godt med å ha gammel hund, særlig en gammel hund på smertestillende som oppfører seg som en valp…

Men det skal sies jeg har aldri hatt gammel hund, min eldste hund ble 6.

Jeg er ikke så flink til å være fornøyd med det jeg har, jeg higer alltid etter mer, noe annet.

Og når man nå vet at valpelister kan være på opptil tre år, så må jeg kanskje begynne å vurdere det.

Men hvilken rase??

Hvilkene linjer??

Hva vil jeg med neste hund??

Se der har jeg liksom ingen god plan, ingen faste tanker om hva jeg vil ha. Så jeg må sette meg ned og tenke meg godt om. Og hvor er jeg om tre år, vil jeg ha det jeg kanskje tror jeg ønsker meg nå??

Nei dette er vanskelige tanker, får klemme litt på Prima og la tankene modne litt.

Hvordan tok du ditt valg for neste hund??

Advent er et gammelt ord, og betyr egentlig ventetid.

Og det er det jeg føler jeg har gjort i hele dette året.

Først vente på om jeg mista jobben, så innimellom vente på at neste utbrudd av corona kom, skulle komme eller var/er. Vente på at ting skal bli normalt.

Vente på at livet skulle bli normalt, er vel blitt det nye normale. I fremtiden så kommer vi til å prate om den gangen vi gikk på jobb med masker, antibac og var livredde for å hoste. Og det var normalen.

Lei av å vente på neste ting som blir kansellert, er det noe vits å glede seg til noe lenger?? ER det noe vits å planlegge noe??

vente på at ting skal gå skeis er blitt den nye normen. Vente på at ting en har trent på, øvd til og lagt tid og energi i blir forkastet. Vente på å møte folk, vente på få en klem…. den ventetida vi er inni nå……. har vart lenge.

En skulle tro at en hadde lært av denne pandemien, å vente, leve i nuet, kose seg med de små tingene…

Jeg bare venter på ting i fremtiden, ting jeg håper snart kommer/skjer.

Jeg er lei av å leve i nuet, uten å kunne se fremover.

Jada, jeg vet jeg er priviligert, at jeg egentlig har det fantastisk- men jeg har faktisk lyst til å ventilere for det.

Ventetida kan også inneholde ting en ikke vil. Som den tanken at Prima vil ikke vare evig. At bestevennen min ikke for så mange år fremover vil være mer. Livet er kort, hunders liv er korte.

Prima blir 9, ho er en eldre dame. Og desverre har det siste året vært et dårlig år for gamle damer.

Ho har mer jevnlig smerter, ho trenger mer behandling enn før, sterkere behandling. Ho merker alderen. Jeg merker at hun er ikke som før.

Så da er vi ved et ventevendepunkt, men hvor lenge, når, hva og hvorfor???

Det er som en advent i blinde………..( og med disse strømprisene:))

Vi vet mer på nyåret, men jeg vet det går bare en vei, om det er en rolig grusvei eller en autobahn er vi ikke sikre på enda…

Akkurat nå er jeg lei av ventetida som har inneholdt mye dritt det siste året, jeg er sliten, utmattet og motløs- som sikkert mange er. Er lei av å stå i stormen, kan man for faen ikke finne opp en stol og fire vegger så en kan få litt ro- i det minste et telt/tarp- NOE!!!

Prøv å nyt advent, nyt å være her, med venner og familie. Med alt som skjer kan den tida være kortere enn en håpet på.

Gi dere selv en klem, og gi en klem til din neste- de trenger det trolig.

Vet at dette var et mørkt blogginnlegg, sånn er det bare noen ganger.

Tenn stearinlys, tenn et bål, tenn et lys inni noen. Ha en god ADVENT.

Vi har fått fingeren litt mer ut. Utav hva eller hvor lar vi være usagt.

Men det har blitt litt trening etterhvert. Jeg har meldt meg på en gruppe som trener i Sørlandets hundehall hver mandag to timer. Herregud så glad jeg er for innendørs hall:) Nydelig for late frosne damer(snakker om den tobente her)

Jeg har også fått mer inspirasjon til å trene, og gjøre noe med Prima. Hun er jo kul å trene med:) og når hun så inderlig har lyst til å jobbe så er det jo veldig gøy. Det har ikke blitt noe konkurranse, cuper el denne høsten. Den har vært bare å bygge opp, kose seg og finne roen etter et veldig tøft år for muttern. Men vi satser på at neste år blir bedre.

Nå er vi hvertfall igang, og jeg koser meg:) Tror Prima har det kult hun også. Og til søndag skal vi gjøre noe skikkelig nytt- vi skal på nosework- og har vi trent NEI. Vi gjør det for kos:) For å være sosial og bare kose oss litt. Etter det vet vi også litt mer hvor vi står.

Helsemessig vet vi ikke helt hvor vi står. Matmor er på bedringens vei.. Prima er vel.. hun er tydligvis blitt eldre. Hun er mer frøsen, hun trenger mer dekken, litt mykere sengeplasser og litt mer komfor. Hun er ikke en gærn ungdom lenger- bare synes hun er blitt eldre veldig fort…

Hva som feiler ho er litt ????

Ho er litt pjusk og redusert uten at vi helt vet hvorfor. Hun er ikke like heftig på tur lenger, drar ikke like langt ut, løper ikke like mye, og hun blir fortere sliten. Kanskje hun bare er i dårlig form, kanskje hun har litt artrose. Vi vet at hun er helt fin i ryggen og bak, fordi vi sjekket det grundig for noen år siden, foran er vi mer usikre. Men vi tok en del blodprøver, og de viste noe forhøyet blodplateantall og litt lite fosfor… vi tester igjen om to mnd. Jeg tenker jo kreft med engang….

Men vi setter ho på smertelindring når ho viser tegn til smerter, og det blir mer balansetrening og styrketrening. Ellers skal ho være hund, dog en litt mer seniorhund en før. Så får vi ta det som ho vil. Jeg er fremdeles veldig negativ til å ha en hund på smertestillende resten av livet, men vi får se. Det er visst noe som heter catrophen som kan brukes.

Veldig fornøyd med at vi har en dyktig terapaut som følger Prima nøye og kjenner ho godt.

Men ellers har det godt, gøy å trene litt igjen:)

Heisann Heisann

Prima her, nå må jeg bare få utrykke litt meninger. Jeg merker et økt press i hundeverden, et press av forventning, og mål. Man skal være sånnog sånn, og se sånn og sånn ut. Jeg er den første til å innrømme at jeg er nogenlunde voksen golden, men i det siste så merker jeg mer og mer at det er blitt et noe økende press, og hvisking i krokene ang meg. Vel helt ærlig, det er ikke mye hvisking i krokene, det høres godt- noe som skyldes at jeg har en god hørsel.

Det begynte som det alltid begynner, for noen år siden var jeg visst litt tung, eller som jeg mener- jeg hadde former. Suksessivt så ble det mindre former av det ene, og mer former av noe annet.

Fysiodama, som veksler mellom å være verdens kuleste agtante og klemme, dytte, massere osv sier at jeg har så fin vekt- og at jeg er så fin i formen nå. Men at jeg har mistet den kraftige muskelmassen, og blitt litt smalere…

Her forleden var det en som sa rett ut: at jeg hadde litt mindre fylde bak- altså kjære min tid. Hva er dette for sprøyt. Og hvor ender dette opp, må jeg ta botox?? Og hvor skal denne botoxen, trengs den flere steder??

En annen sa at jeg var blitt beinete, ja herregud jeg har jo et skjelett… er det mulig. Jeg spiser når jeg gidder, eller visst matmor gidder å gjøre en innsats.

Ellers så nevnes stadig min nye frisøre titt og ofte. Nei har du blitt grå, har du bleka håret, skal du bli blond, hihihihi. Og så har du hvitt på halen, reine revehalen. Så søt rev. Seriøst!!! Jeg er hund, ikke rev. Jeg kaller ikke deg for ape lizzom.

Var hos dyrlege dama mi her, og det første hu sier er: nommine blitt eldre og hvitere….. Jammen hallo… Det er ikke bare ho som sier det. Så jeg tok en prat med Emilsen- han er god å ha.

Han sa at han visst ikke så mye om emne for han hadde ikke grå hår selv( der juger han… han har pittelitt) Men han mente det kunne komme av alder- her dro jeg litt på leppa og viste han de fine tennene mine. Da sa han straks at det også kunne skyldes en hektisk livsstil og stress. Da falt brikken på plass.

Det er jo en helårsjobb å ta vare på matmor- og hu er ikke enkel. Det kan jeg trygt si. Ja jeg kan faktisk si at ho har gitt meg grå hår. Så det så. IKKE MIN SKYLD ALTSÅ.

Men tilbake til dyrlege dama..

Ellers var jeg visst i rasende vakker og fin form, nesten litt for god form tydeligvis for jeg hadde ikke puls( hadde det da, bare veldig fin og rolig.) men det var visst noe vi veldig godt trente hadde- bare nevner det.

Og dyrlegedama ho stjal fra meg.. blod. Plutslig satt jeg der, mens jeg kjente livssaften renne utav meg… ( nå er du veldig dramatisk Prima)….så etter dyrlegen måtte jeg rett til Musti. Dro rett i baren, og sa til bartenderen: Gi meg en is med laksesmak!! Så det fikk jeg.

( det heter ikke bartender, og jeg betalte for isen hilsen matmor)

Og nå som man nesten er blitt IG stjerne så kjenner man jo på presset til å prestere der også, men her må vi heller støtte hverandre-

Så nå synes jeg vi må stå samla om krava her- NEI TIL KROPPSPRESS!!

Hårfarging og botox er for tapere!!!!

Jeg lurer på å starte en forening, men trenger forslag til navn og slagord!!

PS: viss dere lurer så var det jeg som dro den feite mutteren frem og tilbake på sykkelen til dyrlegen- just sayin… ekke mye hvile her i heimen!!

Dette kverner rundt i hodet mitt for tida,og har gjort det i lang tid. Jeg er sliten, dritt lei og faktisk lei av hund. Hvertfall nå er jeg drittlei av å være hundeeier. Jeg har lyst til å gi opp.

Jeg har jo i flere år hatt planer om å være med i NM i rally med Prima, og i år er året- det er jo i nabolaget- jeg er med å planlegger. Og jeg er så jævlig lei!!!

Så jeg lurer på om jeg faktisk skal bare droppet hele NM, droppe hele bikkjetreninga, og av og til er jeg så sliten at jeg vurderer å kvitte meg med hele bikkja. Er lei av alt, turer, aktivitet, være sammen med ho alt. Jeg er lei av at ho er så galen, herjete, og slitsom.

Jeg er lei av ansvaret som følger med. Er lei av å stille opp.

Har lite eller ingen motivasjon for å trene bikka, og hvertfall ikke å satse mot NM. For enten satser jeg eller så gir jeg fullstendig faen. Men hvordan skal jeg orke å satse når jeg ikke orker å gjøre noe med bikkja, ei orker å legge ned arbeidet som skal til for at jeg skal gjøre noe utav NM. For skal jeg til NM skal jeg fanden meg klare noe, ellers går jeg ikke.

Det har vært et tøft år med covid, oppsigelser på jobb, personlige ting, folk som gir faen, dårlige venner…. men akkurat nå er jeg bare veldig sliten og lei av alt.

jeg ser ikke lyst på noen deler av NM, synes bare det virker som jobb, slit og stress. Og det er tydelig nok etter forrige stevne at vi er ikke nærheten av det nivået vi trenger for å klare dette. Prima hadde sikkert vært med på all treningen, og digget det. Men er det noe vits å legge ned arbeidet hvis jeg ikke bryr meg.

Jeg er lei av å få fk fordi hu er så glad i ringen, dk fordi ho ikke hører etter første gangen, ro i øvelser for ho er så jævla giret. Faktisk drittlei av å få slike ting , selv om ho klarer øvelsene perfekt. Vet ikke om jeg gidder mer! Kunne tenkt meg å dra vekk langt vekk ,uten bikkje og bare være meg selv og være til uten det forbanna maset med hund. For sånn føler jeg det nå.

Og jeg hører dere som sutrer: åh det er ditt ansvar, du har kjøpt ho , det er ditt ansvar å gi ho et godt liv. Og det gjør jeg- spørsmålet er om jeg er interessert i det i fremtiden.

Akkurat nå er jeg ikke for hverken NM, bikkje eller å måtte legge inn jobben. Så nå er det så nærme at jeg må bestemme meg, skal jeg eller ikke. YEI eller NEI!!