Stikkordarkiv: natur

Øyelysning, nerver løs og løpetid

28. november 2017 evy 3 kommentarer

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle øyelyse. Helt siden Prima var valp faktisk..(noen er veldig treige). For rasen vår golden retriever har jo faktisk noe øyeproblematikk. Da er det greit å vite litt mer om hva som ligger der.

For i slekta virker det som det er lite, og jeg håpet jo at Prima var helt fri. Det var hun forsåvidt av de arvelige og mer “farlige”sykdommene. Men hun hadde feilstilte øyehår, men ingenting som plaget henne.

Evy Debbie Belinda Johnsen sitt bilde.

Jeg er glad jeg endelig gjorde det, men siden hun ikke skal avles på pr nå- så er ikke dette noe jeg gjør hvert får. Men ser jeg noe forverring så skal det selvfølgelig sjekkes. Men var godt å få sjekket det ut. Var kjapt og greit gjort. Prima var grei å håndtere og fikk kyd for herlig gemytt.

Evy Debbie Belinda Johnsen sitt bilde.

Fikk tilogmed en grei liten kontroll på (veldig) kort avstand mens vi ventet også. Så hun klarte å fokusere i selv den settinga.

Evy Debbie Belinda Johnsen sitt bilde.

Vi sjekket også tanna som har vært skada, og nå er nerven(pulpa) synlig så den blir trekt. Det skal bli greit å bli kvitt den.

Ellers var vekta litt i feil retning(22.3), men det har nok sammenheng med at det var vært flere lengere stunder hvor jeg har ligger sjuk, da blir det mye godteri søk osv istedet for lange turer.

Løpetiden er også kommet, litt tidlig er jo ikke 9 mnd siden forrige som jeg gjerne vil ha det. Prima bryr seg lite om hvordan jeg vil ha det….

Så fikk jeg pakke fra Høøks, der var det julegaver til fjern og nær…noen ble litt påvirket av en hvis fredda…

Akkurat nå er det en slags vinter her, men det virker som naturen ikke helt får bestemt seg, så vi skeiner rundt her på holkeføre og slaps omenannen. Merker at å skli ukontrollert rundt gjør noe med mine muskler, så jeg får ta en økt med massasje på logretrollet å se om ikke hun også kanskje blir litt stiv av all den isballetten:)

Gyldenlykke og høstlykke

6. november 2017 evy Legg igjen en kommentar

I helgen var vi på tur på fjellet, og det var rett og slett nydelig. Det var en mentalt og fysisk pustepause- helt fantastisk. Dette tror jeg vi trengte alle sammen.

Jeg tror ikke Prima er, men jeg er treningslei, og konkurranselei. Så jeg gleder meg ikke til neste stevne som er i 2018, og jeg har hvertfall ikke lyst til å trene mot det. Da er det like godt å ta en pause, og nyte veldig god natur og en veldig fin bisk.

Selv om ho er helt nedrøyta er ho i fin form, og bare nøyt å fly rundt på alle myrene i område.

Bildet er desverre litt uskarpt, men her viser jo Prima rent frem Jesus takter:)

Det var varmt, strålende sol…. og etter vår smak litt for mye mennesker…så vi droppet pausen, og gikk heller litt ekstra stykke for å ta bilder.

Det var nydelig å bare være ute, lufte hodet- og glemme alle tanker og burder for en stund.

Jeg vet jeg er partisk, og ikke objektiv- men fy flate for en vakker hund jeg har:)

Høsten er favoritt årstiden min, og det er så deilig å bare kunne nyte naturen, fargene, været og godt selskap.

På ettermiddagen etter en sliten Prima var tørket og foret, dro vi hobbyfotografer ut igjen for å jakte solen. Det ble noen bilder der også- dette var vel et av de beste.

Etter vi hadde tatt masse bilder, blitt gode og kalde- dro vi å spiste. For en herlig dag i godt selskap. Dette var en dag jeg trengte!!

Tur

15. april 2017 evy Legg igjen en kommentar

Tur er det beste jeg vet, og jeg tror det er Prima sin favoritt også. Vi har som regel en god lang tur per dag, det er da jeg nyter livet mest. Vi to, natur, stillhet og ensomheten.

Jeg kan godt stå opp i otta før alle andre, bare for å få en fredelig tur i ro og mak. Dette er noen av de beste minnene jeg har av livet mitt med hund. Vi to- sammen.

Jeg oppdager årstidene sammen med bestevennen min. Akkurat nå er det vår, det lukter skarpt og friskt, det blir grønnere for hver dag. Og hver morgen er det nytt liv. Alt fra hvitveis, til nye knopper på trærne. Fuglesangen er som et orkester når du tusler på stive knær inn på mosegrunn, og vinden rasler i trærne som en stille hvisken- god morgen.

Hvitveisen står rakrygget og stråler på skogbunnen, snart er det andre som tar over- det er viktig å ta sin plass i sin tidsbegrenset tid her på jorden.

Det finnes oaser midt i det travle menneskelivet, steder som gir en pusterom og hvile i en hektisk tid. Men alt summer av liv nå, livet er hektisk på våren, alt stormer ut og hevder sin rett. Det syder og bobler i hvert rop, lukt og aroma. Det livner i lundar og hekkas i hekk. Det er som alt våkner til liv, et nytt forsøk på å klare livet en gang til- ikke gi opp.

Men selv om våren er vakker, vill og mektig. Er nok min favorittårstid høsten. Melankolske høsten, med stille undring og farvel. En tid med sorg, død og hvile. Det er som alt går i dvale, slutter å puste og hevde seg- bare er. Ligger og venter, grunner på det året som har gått. Så hvordan har det gått? Jeg elsker stillheten, at en får fred, alt roer seg. Fargene er fantastiske- et farvebrakende farvel- til neste vår.

For vi vet at hvitveisen kommer igjen, og vi ønsker den hjertelig tilbake. Denne vakre lille blomsten som stridig tar opp livet igjen og igjen.

Ofte finner man plasser som er glemt av mennesker, selv om de lar minnene om at de en gang har levd her stå tilbake. Man kan gå og undre seg over hva som er skjedd, hva er historien bak. Hvordan levde disse menneskene? Det er som naturen tar tilbake det vi mennesker har tatt for å bygge vårt eget. Naturen er ubamhjertig slik- en natur som også har vært en gave til oss mennesker, kan også utslette alle spor vi har laget.

Av og til har vi venner med oss på tur, da blir det ofte mer skravling, og vi er ikke like oppmerksomme på naturen vi omgir oss med. Vi er mennesker som vandrer igjennom, ikke med.

Uansett er Prima med, bestevennen. Mange av stiene jeg går har jeg gått med andre bestevenner- som har forsvunnet. Det er godt å minnes de også, de er nok med oss- kanskje mer enn bare i hjertet.

Turene er balsam for sjelen, og heler en sliten kropp- som er full av ulyder og bråk fra hverdagslivet. Her er det å være her og nu som gjelder. Bare sanse, leve og innse hvor inderlig godt en har det.

Av og til er tur bare en tur, men av og til blir turen magisk- da sitter en igjen med de gode minnene.

Ta vare på de gode ting her i livet

26. november 2016 evy 2 kommentarer

Som slike turer som det her. Så du kan ha noe kikke tilbake på, og kose deg med på de vonde dagene. Som i dag.

Høst

9. oktober 2016 evy 2 kommentarer

Endelig er høsten kommet, fargene begynner å komme. Kulda kommer snikende, lufta blir klarere og alle er klare for å roe ned.

Høsten er favoritttida mi. Da er da jeg nyter turer i skog og mark best. Ingen mygg, ikke så varmt, utrolige vakre farger og en klarhet i lufta. Tror Prima også koser seg, det er ikke fullt så varmt- da kan vi ta lengere turer.

Ellers har jeg jo fått litt påpakning på at Prima er litt lubben, men med mer mosjon og ingen båndtvang har hun gått ned- og veier nå 21 kg.

Vi har også hatt noen fine turer med venner, både på fjellet og i naturen vår ellers. Veldig deilig å få lufta oss litt.

Må innrømme jeg ble litt paff over reaksjonen på forrige innlegg. Jeg tror det slo en gjenklang. Det er ikke politisk korrekt å bli skuffet over hunden, og ei seg selv. Det er jo bare morro.
Men jeg er så ærlig at jeg innrømmer at jeg blir skuffet over at treningspartneren min skuffa meg. At det vi har trent og jobbet for gikk i dass. Sånn er jeg bare.
Og hvis det at jeg er skuffet og lei over hunden min noen timer gjør meg til en dårlig hunde eier så er det helt greit.
Jeg tviler på at Prima merket så veldig mye til det, og har ikke blitt merket at det etterpå. Så jeg kommer sikkert til å gjøre det samme flere ganger. Mest fordi jeg er slik, selv om det er noe jeg jobber med, men også fordi jeg trolig kommer til å bli skuffet i konkurranser i fremtiden også.

Folk ble også forurettet over at de trodde at jeg dro alle over samme kam, og mente at alle som får null ikke er gode nok. Kunne ikke vært mer feil, og jeg tidevis beundrer folk som går på med krum hals etter skuffelser. At de tror jeg ser ned på andre sitter mellom ørene på seg selv, og er noe de selv må jobbe med.

Selv er jeg en perfeksjonist, og vil alltid gjøre mitt beste i konkurranse. Vi er alle forskjellige. Jeg fikk påpekt at hvorfor gadd jeg å konkurrere hvis det det var så ille. Det er ikke ILLE å KONKURERRE- det er ILLE å TAPE/DISKE/FÅ NULL!!
Det er en vesentlig forskjell.
Jeg tror ikke Northug eller andre store vinnere tenker annerledes. Så jeg kommer til å forsette å konkurrere, selv om jeg har fått meg en trøkk, og ja jeg merker det.

Og jeg har fått meg en trøkk. Jeg er ferdig med nullen, men det sitter fremdeles i kroppen. Det mentale har fått seg en skikkelig trøkk, og jeg er usikker og sårbar. Og tilliten til Prima er blitt svakere, så vi har masse å jobbe med fremover.
Prima er fremdeles Prima

Men jeg kjenner det er godt å bare gå tur, og nyte å være sammen- det er vi aller beste på

We’ll be back!!

hyttetur en golden i høstfarger

8. november 2015 evy 2 kommentarer

Vi dro på hytta i helga, med Prima sin favoritttante- da blir det en fin helg da:)

Ble ganske mange bilder:), her er et lite knippe.

Med et slikt vær, må man jo på tur. Prima er klar hun.

Mi fant ei ny rute, og den var fin- men utrolig blaut. Det var myr,myr, myr og atter myr. Fin tur i utrolig vakker natur, men fryktelig slitsomt. Prima med kløv brydde seg ikke nevneverdig.

Høstfargene er utrolig vakre

Og Prima kler de fargene utrolig godt.

En kjempefin tur. Vel hjemme på hytte måtte Prima ligge foran vedovnen. Hun sov resten av kvelden. 4 timers tur i tungt myrterreng tar på selv på gullmynter:)

Vi tobente, broderte, spiste og koste oss. Uten tv, internett eller andre forstyrrende elementer. Får en slik utrolig indre ro av å være på hytta. Neste dag dro vi videre på en annen spennende tur. Det får bli i neste innlegg.

Høst

28. oktober 2015 evy 2 kommentarer

Jeg elsker høsten, det er definitivt min favoritt årstid. Jeg elsker alt ved høsten(okei ikke alt. Ikke som for noen år siden når det regnet nesten seks uker i strekk- da gråt jeg på slutten)

Men jeg elsker fargene, roen som kommer overalt. Alt roer seg ned, rytmen blir en annen. Skogen får farger som levende gull. Plukke sopp er blitt en ny favoritt, kjempegøy å lete seg frem til piggsopp, og kantareller. Prima som bare får gå og kose seg mens vi andre plukker. Burde kanskje lære ho å søke kantarell, kanskje det blir vinterens innetrening?

Jeg og Prima er sammen sånn pittelitt mørkeredde. Men det er litt koselig å kle seg i klær, masse reflekser og hodelykt. Tusle rolig inn i skogen, og bare være til. I mørket. Her forleden gikk vi rett på en bever, spennende opplevelse.

Den klare kalde lufta, rim i gresset på de tidelig morgene. Fullmåne og stjerneklart når vi går tur:)

Og Prima er så utrolig vakker i høstfargene. Hun kler dem så godt.

Det blir også mer innetrening, det liker akkurat passe gamle damer som begynner å like det gode liv.

Så vi har innetrening nå. Og Prima lå på fellesdekken uten problemer:)

Lineføringen begynner å bli bedre, kontakten er bedre. Stå under marsjen er okei, selv om jeg tar en falsett både her og der. Men vi har mye å jobbe med.

Vi har også de siste sykkelturene våre, og det er deilig å sykle uten å tenke temperatur- bare ut å kose oss.