Prima er PRIMA. Og Prima jenter må også få det som de vil, og da er det ofte bading som er høyeste ønske. Så da får hun litt bading da.

Av og til må matmor sitt behov for ro og orden komme litt til utrykk- da må vi ha sitt og vent på apport. Fryktelig kjedelig sier Prima, veldig nyttig til jakt sier matmor. Men det ender jo med at Prima får være i vann, og da er Prima lykkelig- enkel sjel det der.

Av og til er Prima litt eh blond Prima. Det fungerer ikke kjempegodt å riste seg i vannet- du er fremdeles bløt lille venn.

Prima er så prima at hun er litt lik jesus- hvertfall for et sekund:)

Dette er hva som skjer når jesus effekten avtar;)

Vannkunst:)

Ellers så har vi gode nyheter, men de kommer litt senere.  Vi har også gått blodspor, og det går det går definitivt- det går veeeeldig fort. Ja så det er som det.

Og nå fremover kommer det noen gøye dager:)

Dette blir et ærlig innlegg. Det blir ikke pent, og vakkert. Det blir stygt, slemt og ærlig.

LP cupen gikk dritt. Hverken mer eller mindre. Det er følelsen jeg sitter igjen med. Jeg feilet, jeg klarte ikke det jeg skulle. Jeg gjorde vondt verre, og jeg lot meg selv bli et dårligere mennesket.

Kjenner at jeg er så skuffet over meg selv at jeg har klump i magen, selv nå nesten en uke etter. Jepp avreagering er for bikkjer!!

Så hva skjedde? Har ikke lyst til å skrive om det, men siden jeg skulle være så forbannet ærlig så er det bare å hoppe i det.

Jeg skuffet Prima, og meg selv. Det er min store feil. Og det er en ganske stor en. Den største var at jeg ble skuffet over Prima, når jeg innså det ble jeg skuffet over meg selv.

Vi skulle ha fellesdekk, jeg var veldig usikker på om jeg skulle. Men så hadde jeg fått null visst jeg ikke gjorde det…. og som vi alle husker jeg sliter med nuller.

Sum summarum, så ble Prima skittredd og stakk fra fellesdekken. Jeg kjente jeg ble kvalm av skuffelse i det det skjedde. Og var sikker ikke særlig sjarmerende når Prima kom til trygge mamma. Jeg kokte av sinne og frustrasjon når jeg gikk utav ringen, såpass at tårene kom.

Så jeg gikk vekk, nektet å prøve fellesdekk igjen. Og prøvde å puste, ikke grine og konsentrerer meg om bikkja. Så dro frem klikkeren. Det jeg liker med klikker er at du KAN trene uten følelser. Det er kun å klikke å gi godbit, ikke føl. Akkurat da trengte jeg det. Prima hadde halen mellom bena, og var ikke særlig med. Men det hjalp med en liten klikkerøkt.

Jeg var nr to ut, og måtte bare prøve mitt beste. Så vi dro inn i ringen igjen, all godfølelse var vekk. Jeg ville egentlig bare forsvinne. Men prøvde å ta det som en utfordring, og tenke at dette var god trening. Stå under marsj fikk jeg vel 7,5 på- huhu. Her blir man jommen vant til de dårlige tallene. Prima var tydelig trykket, snuste veldig under hele ståen, halen hang og hun virket forvirret. IKKE RART.

Her innså jeg at jeg var dum, og prøvde å skjerpe meg. Prima ville så gjerne.

Lineføringen var visste veldig fin, men jeg følte meg nummen og borte vekk. Tydeligvis da bikkja mi går bra:) Fikk uansett ikke bedre enn 8. Så er jo misfornøyd med det også. HURRA for meg.

Men jeg er litt glad for at jeg klarte å gå inn på banen igjen, jeg fikk Prima med meg igjen. Vi jobbet oss igjennom det. Og Prima imponerer meg stadig. Den bikkja er rå. Selv med en elendig matmor.

Jeg er mest skuffa fordi jeg ikke klarer det jeg har som førsteprioritet: at vi skal  ha det kult sammen i ringen. Og jeg er skuffa fordi jeg blir så sår og hudløs i den settinga.

Om jeg er glad for opplevelsen, nei ikke i det hele tatt.

Prima mitt hjertegull.

Neste dag så fikk jeg en treningsdate, så vi dro og trente litt- og da var alt så bra og riktig. Vi storkoste oss, så jeg følte vi reparerte litt igjen.

I går var vi på smellertrening, og Prima elsker det. Det er så gøy, hele bikkja lyser opp. Jeg sliter med å henge på, og være kjapp nok. Men for en deilig dag, føler at ting er i orden mellom oss. Hun er fremdeles med meg, nå må jeg bare skjerpe meg og være der for henne.

Å ha hund er følelsemessig, det er mye følelser både i trening og hverdagsliv.

Har mange tanker i hodet om vi skal forsette konkurranser, om vi bare skal hobbybasis. Hvem og hvorfor gjør jeg dette for?  Kan jeg bli bedre? Er dette en utfordring jeg takler, eller blir det bare et nytt nederlag?  Kan det blir positivt, at jeg kommer sterkere utav det- tør jeg ta sjansen?

Jeg har uansett verdens beste Prima, så er det opp til meg å være der for Prima.

Takk og farvel for denne gang.