Tanker rundt stress

Jeg har opplevd stress, antar de fleste har det.

En har det kortvarige stresset som kan gi økt oppmerksomhet og fokus, kjappere reaksjonstid, føler en mer på osv. Dette er jo kjempebra i feks konkurranser, eller når en trenger å sette inne et ekstra gir.

Det som kan skje når en stresser, særlig over lang tid er at det blir negativt: du stresser så mye at kroppen tæres, du sover dårligere, du blir ustabil i humøret, du blir slapp men rastløs, du kan glemme ting, du kan være impulsiv, eller være for treg.

Stress over lang tid, kan være skadelig for kroppen din. Den går i høygir hele tiden, og  får ikke slappet av. Den klarer ikke å kvitte seg med stresset på en fin måte, og du går kronisk rundt og er stresset.

Men stress over kort tid kan også gjøre rare ting. Hvor mange av dere har ikke på konkurransedagen våknet etter en natt med litt lite god søvn? Maten smaker ikke så godt når det er rene sommerfugl tornado i magen din? De hersens nøklene er kanskje forsvunnet igjen, og hva med Id papirer og pass til bikkja? Og PM?

Du skjærer deg i fingeren når du kutter godbiter, bikkja går alltid i veien akkurat da, været er sikkert ikke som du vil ha det. Og har du nå fullstendig kontroll, og føler deg ovenpå ang øvelsene dere skal konkurrere i?

Dere kommer til stevneplassen, og det kryr av folk, hunder overalt. Stresset øker igjen. Parkeringsplass, finne en plass å sette seg, varme opp, hvordan ligger en ann i løypa, hvem andre er her? osv..

Jeg sliter med stress på stevnedager, jeg sliter såpass med nerver at jeg kan  nesten stoppe opp og bli helt passiv- bare nekte å ta ting innover meg. Eller jeg tar alt innover meg. Der er det en bie, åh det lukter pølser, knitrende jakker, bjeffende bikkjer, ringbånd som blafrer, føler meg helt overveldet.

Jeg blir også mer fokusert, dog ikke alltid på det positive, og det jeg faktisk skal gjøre. Jeg har opplevd å gå i ringen, og ha så nerver og stress at jeg faktisk ikke husker høyre/venstre.Eller hvordan en øvelse utføres. Når jeg kommer ut av ringen, husker jeg nesten aldri hvordan jeg gjorde det der inne- det er litt som et sort hull. Jeg er sliten mentalt av alt stress og nerver som jeg har hatt hele dagen, og er jeg uheldig kanskje en uke før.

Hvis jeg har det sånn- hvordan tror dere hunder opplever stress?

Veldig likt!

Kanskje hunden min ikke var ulydig i ringen, kanskje den bare var så stresset at den rett og slett glemte?

Eller er det bare en unnskyldning for at hunden min ikke kan øvelsen godt nok?

Hva mener dere? Kan stress hos hund føre til at slike opplevelser?

Litt snøbilder midt i våren

De siste bildene av snø, og snølek.

Snart er det konkurranse,og er jeg herlig skal jeg trene begge dagene før konkurransen, og jeg skal mosjonere ho ekstra den dagen jeg skal gå. Det å være sliten fysisk hjelper på både Prima, og det hjelper på mors nerver.

Men her bilder:

Herlig snøtryne:)

Shake it baby

Ho storkoser seg:)

Vakker jente:)

Plutslig hørte vi lyder under snøen- og her er Prima på musejakt.)

HALLO

Prima leker redningshund, og redder våte, forkommne, redde godbiter.

THE END

Treningssamling

Nå som våren titter frem, er det godt med litt bilder av vakre frøkner med snø i barten:)

Jeg er så glad over at våren kommer, jeg gleder meg til alt blir varmere, grønnere og skjønnere. Gleder meg til å være mer ute, kose seg med sykling, lange turer og hytteliv.

 

Jeg har gledet meg til sykkelsesongen, desverre  er det blitt kluss i maskineriet til matmor- så dette blir ikke sesongen jeg denger de i konkurrentene mine i sykle til jobben. Som er årets høydepunkt for meg. Dette er sårt for meg, men på lang sikt er det vel lurt å være fornuftig!

Prima er i fin form, løpetid er på vei, det er mer markering, mer slapp Prima, mer snusing. Og hun er mer rolig i hodet sitt- ikke akkurat på lørdag da……

For vi var blitt invitert med på treningssamling,og med sommerfugler i magen sa jeg ja. Jeg trenger treninga, og jeg trenger å trene med andre, lære og observere.

 

Denne lærte meg, at størrelsen er på innsida:)

Tøff liten sak, som tok alt på strak labb.

Det sitter ofte mellom ørene gitt:) Så vi kommer langt med selvtillit og at en tør å prøve.

Prima var klar for alt når hun steg inn dørene. Så etter å ha jobbet med å gå henne ned litt, fikk jeg til noen fine fvf strekker. Ser at jeg må være obs på vendingene- der blir der gjerne litt hopp og hei.

Jeg fikk hjelp til å bli kommandert, og fikk noen skikkelig lange fvf økter, det er viktig å for lære Prima å holde ut. Jeg lært en noe viktig:

  • er Prima for høy i fvf, blir det litt hackney gange, som ser flashy ut-som fører til at det blir det mye hopping, ved frustrasjon blir det også hopping på meg.
  • er Prima sliten i fvf går beinaksjonen ned, blir hun frustrert så søker hun ut, og blir fort distrahert av lyder og folk.

Greit å vite forskjellen, og ha det i mente.

Jeg fikk også noen gode rutesendinger, her må jeg øve på både nøyaktighet, og det store bildet. Her har jeg mye å øve på. Men Prima elsker øvelsen:)

 

Avstandskommanderingen var dårlig, selv med belønningiboks- så nå må jeg tenke nytt. Da har jeg det å jobbe med.

Men hopp over hinder var bra, stå under marsj. Apportering var bra, men pass på innsitt, jeg beholder innsitten jeg har på innkalling, tror det bare blir forvirring om jeg bytter. Jeg må også få vekk alle kommandoene mine, jeg har for mange.

Fellesøvelsene gikk utrolig bra, veldig deilig.

Innkalling med stå. Første forsøk ble en knallstå, men dårlig innkomst- nå skal det sies at jeg knapt har trent på siste del av momentet. Men også det løsnet. Veldig gøy. Her må det mengdetrening til.

Fikk også forskjellige folk til å kommandere meg, og jeg kjenner nervene, men klarer å kontrollere det:)

Det er også gøy å se på andre, og se hva de jobber med, hvordan de jobber. En kan lære mye av det også. Veldig gøy å få være med på en slik treningssamling, veldig nyttig og lærerikt. Vi var skikkelig slitne når vi kom hjem:)

På trening i går, fikk vi et gjennombrudd på avstandskommandering.

Hvis vi holder på baklabbene på Prima, så skjønner ho trolig at det er det som gjelder. Dette fordrer også at jeg trener med andre for å få det til. Ha korte, men gode økter på dette. Jeg skal fikse dette.

Ble også kommandert i fvf , og det gikk bra. Ble litt kluss, men ho jobber godt, holder koken og går bra. JUHU.

Fikk også hjelp til ruta, deilig med hjelp til ting man ikke ser helt selv.

Ho var roligere i går, og det er deilig å jobbe når jeg føler hun faktisk tenker før hun gjør noe:) Det er ikke alltid jeg har den følelsen.

Men snart er det konkurranse, så jeg har begynt mentaltreninga mi, og jeg skal få inn noen økter med rallytrening for både meg( lese skilt og baner), og Prima(pirke:)

Men hatt noen fine treningsdager, alltid deilig når ting funker.

 

Lydighetstrening med smell

Sånne treninger som får deg til å glise fra øret til øret, som får deg til å føle at dere hører sammen- sånne treninger er gull verdt. For min del kommer de sjeldent, men når de kommer er det så verdt det.

I går gikk alt på skinner, jeg storkoste meg og lo under trening. Det var deilig, og jeg så Prima koste seg også. Hva som har skjedd vet jeg ikke helt, men jeg har noen teorier.

Vi har jobbet jevnt og trutt over flere uker med avstandskommandoen. Hovedproblemer her, at hun flytter seg fremover, et særs vanlig problem. Jeg har prøvd å løse det på flere måter, og nja ingen har fungert veldig godt- eller fungert en stund og så bare tull. Denne øvelsen har blitt min hatøvelse nr 1. Frustrasjonen har vært så stor at jeg har vurdert å legge hele øvelsen på hylla for det ble så negativt. i teorien skal jeg ha låste bakbein, men Prima har litt av alt, akkurat når det passer partyprinsessen.

Men nå har jeg trolig funnet noe som fungerer: belønning bak i boks.

Det fungerte veldig bra i går, og jeg fikk noen veldig fine forflytninger- deilig. Så nå er det å forsette å trene i små porsjoner, kjempegode belønninger og variere avstand osv. Nå har jeg trua.

Jeg må også huske å ha rolig stemme, og få vekk at jeg bøyer meg fremover- men alt i alt så ser ting lysere ut.

Jeg har også trent på innkalling med stå, jeg har prøvd musematte. Det ble vel mest sklimatte og party for alle penga. Jeg har prøvd å kaste noe mot henne, men å rope kom, så stå, henda opp av lomma, kaste ball…. det gikk helt i surr for matmor. Prima skjønte ideen, det ble bare masse rot av det.

Så her også prøver jeg belønningbakibolle- og det funket supert. Så strakk jeg strikken for langt, og kommanderte kom rundt for å avslutte- da stakk ho til belønninga. Jommen sa jeg smør sa Prima. Men etter at vi hadde en prat om det, så funket alt perfekt:) Jeg fikk tilogmed en hel øvelse utav det. Veldig gøy å kjenne og se at noe nærmer seg en løsning.

 

På belønningssida, så har jeg også gjort noen grep. Jeg kamper lite med henne, hun får ofte leken og får fjolle rundt selv. Jeg har også begynt å kreve at hun levere leken i hånda på meg. Vi er godt igang med det arbeidet også. Bruker også mye omvendt lokking for å roe ho ned.

Lineføringen ble også veldig bra igår, vi fløyt sammen. Litt rotete i vendinger, og litt trege holdter- men alt gjennomført fint og sanset.

 

Vi hadde også fellesdekk og fellessitt, og det gikk veldig bra, kjempefornøyd med det.

Fikk også noen fine rutesendinger, her må jeg jobbe mer med:

Matte- for å sende Prima til ruta fra forskjellige avstander og retninger

Presjisjon i ruta, nærme nærmest shape inn korrekt avstand.

Jeg må også legge på dekk, og kommandering av fører. Men vi er på god vei.

Apportering og hopp over hinder trente vi ikke på, og det er noe vi på jobbe mye mer med.

Vi må også jobbe med kjedene, transportene, utholdenhet og ro i programmet.

Jeg også  det verste igjen, transportene og min mentalitet.

Men denne treningen trengte jeg.

Takk for hjelp og råd til forskjellige ting, jeg prøver, utforsker og ser hva som skjer.

Vi har hoppet langt frem i treningen.

Så et lite notis til meg selv: jeg tror at hun er mer samlet og rolig fordi løpetid nærmer seg- det har jeg observert de siste gangene. Da må jeg bare utnytte dette- til hun blir vill og gærn igjen- kanskje noe sitter igjen:)

et av årets høydepunkt

Jeg gleder meg hvert år til Crufts.

Ikke fordi det alltid er de beste hundene som vinner, eller de beste utøverene som gjør sitt beste, men rett og slett fordi man en gang i året har 4 dager med hundemorro. Og høydepunktet mitt hvert år er denne dama her, med hundenen sine. Jeg har alltid lyst på labrador etter hvert show:

Så er det mye annet å se på også, både godt og dårlig. Det er mye dårlig handling av utstillere, det er feite utrente hunder, og stressa bikkjer med lite kontroll. Men det er også utrolig mange vakre hunder, hunder med utrolig kordinasjon og smidighet i agility, og show hvor de viser frem forskjellige typer hunder og deres bruksområde.

Crufts er gøy- et høydepunkt hvert år.

Generalisering

Var på stevne for ikke så lenge siden, og det var flere ting som gikk igjen. Og jeg sitter igjen med tanker om hva jeg må bli flinkere til å gjøre fremover.

 

Først og fremst- hunder har ofte store problemer med å generalisere. For oss mennesker faller det oss ofte ganske lett. Vi kan kjøre en type bil, og uten store problemer kjøre en annen type bil.

Hunder har et helt annet syn og måte å lære på.

De kan fint lære en øvelse feks sitt i stua, og den sitter hver gang du ber den om det. Men hvis det kommer folk inn døra, og den blir kjempelykkelig og hopper opp på gjestene så kan den plutslig ikke ordet sitt. Det er ikke fordi den er ulydig, eller dum eller gir deg fingeren. Den har rett og slett ikke forstått at ordet betyr noe i denne sammenhengen. Sitt for den betyr- sitt når jeg står foran deg med godbit i stua. At det kommer mennesker, at du sier ordet bak den og at den er i gangen- er kjempestore forandringer- så store at den ikke skjønner hva den skal gjøre.

Det er som å sette et menneske i en lekebil og be de kjøre den,og like etter kreve at de skal kunne kjøre en semitrailer- noe som overhodet ikke er likt.

Hunder blir ofte kalt for teite, ulydige, dumme, gir fingeren, dominante, hevnlystne osv istedet for å si det som sant er: hunden kan ikke øvelsen godt nok, og kan ikke generalisere.

Jeg kjenner jeg blir motløs og lei meg når jeg hører om folk som i fullt alvor mener at hunden løp feil på agilitybanen, for å hevne seg fordi den ikke fikk pisse på en stolpe i det den skulle inn på banen. Eller at bikkja gir deg fingeren fordi den løper fra fellesdekken,osv. Mange eksempler på at vi misforstår hunden,og måten den lærer på.

Og jeg ser jo også at jeg må bli flinkere til å generalisere, et hopp er hopp i hundehall, på en snødekt bane, på gress, med publikum, uten publikum, med andre hunder, med andre lukte osv.  Og jeg må trene masse mer på konkurranseutfordringer.

En veldig fin og enkel film om noe så vansklig som generalisering.

Dette må jeg øve mer på.

 

 

Crufts og rally

Crufts har begynt nå, og det er utrolig gøy å sitte å se live fra dette store arrangementet. Jeg har en drøm om en gang å dra til Crufts, dett er stort. Både på agility, utstilling og andre hundesporter.

Nå er det ikke lenge til konkurranse, og jeg føler fremdeles ikke vi er helt klare, ville gjerne hatt den lille siste gangen å øve på. Men vi får bare hive oss i det, jeg vet jo at det er min feil hvis vi disker- og jeg skulle jo øve på å diske.

Men jeg merker at jeg mer og mer klarer å gå en bane med ho, selv om hun er høy. Jeg må bare ha mer klare kommandoer, godt det ikk er stilpoeng i rally. Vi blir en stor gjeng fra klubben som drar, det er jo litt gøy. Jeg håper å få en god opplevelse.Vi trenger litt mer positiv konkurranse,og få en god gøyal tur.

Nå er det tilbake til Crufts:)

Snøkos

Snø, lys, sol og lykke

Ho får kanskje ikke noen utstillingssløyfe, og kanskje mange golden eiere synes hun er stygg. Jeg synes hun er utrolig vakker.

Fra full fart, til fullt fokus

Her viser hun sitt innerste vesen, hahaaha. Er bare løpe frykteligforttrynet.

Av og til går det litt fort i svingene med sånne Primagærninger

Litt kaldt på tottene var det, men det glemte man fort. Potesokker fungerer utrolig dårlig, ho mister de fort og jeg synes de sitter dårlig på henne.

Hun er så herlig når hun baser i snøen, og jeg koser meg med å ta bilder

Blidfisen min elsker snø

Deilig å se hvor mye hun koser seg:)

Bestemt og sterk

Jeg har etter nøye og tankefull prosess, og hvor jeg også har lyttet til magefølelsen bestemt at: jeg ikke stiller i SA i vår.

Det har vært planen min hele veien, og jeg  har bare overveid det pga at flere har sagt at jeg må bare satse og bruke det som trening. Jo tanken er god, men da må også den tobente( som er med) få med seg mentalt, at det er ok å gå inn i ringen med null, og få null. Og der er jeg ikke enda. Det er noe jeg jobber med, men jeg vet også at hvis jeg presser for hardt så blir hele opplevelsen negativ- og da tviler jeg på at lysten til å konkurerre blir større.

Bare at jeg har nesten godtatt at 8 er greit er jo et stort fremskritt for meg. Vi snakker om en person som for et år siden, kasta opp ved tanken på å konkurrere, og ble kvalm hvis en fikk mindre enn 10. Jeg har forandret meg, men jeg er blond og gammel- da går ikke ting så fort:)

Jeg skal også konkurrere i rally om ikke lenge, og har en del igjen der. Så jeg kjenner også at jeg ikke orker mer. La oss ta en oppsummering av hvordan det ser ut sålangt.

Rally:

  • Rygg med fører- går men Prima rygger mye før jeg begynner, og er langt bak meg.
  • Rygg foran- ryggestepping tror jeg vi klarer det. Og hun setter seg foran i stedet for stå 1 av 8 ganger.
  • Tunnelen- er blitt mye bedre, men det blir veldig mange dobbeltkommandoer for å holde ho i sjakk.
  • Lengdehinderen- her synes Prima ofte, for ofte, at det er helt greit å gå over. Jeg må øke farten, men allikavel ikke helt bra.
  • Berøring- Prima liker det ikke, fører til mange dobbeltkommandoer
  • Generelt er det mye dobbeltkommandoer jeg har latt slippe igjennom.
  • Og jeg har ikke engang tatt med alt rundt som kan skje…

Her kommer jeg på et stevne jeg ikke er godt nok forberedt på, og har faktisk i tankene at vi godt kan gå på en disk. Og at jeg ikke har lov til å bli sur, motløs eller sint.Jeg vet hva jeg går inn i.

Her kjenner jeg på angsten for å ikke være god nok, for å få disk, for å gjøre feil, og vissheten om at vi ikke er forberedt men at vi prøver okke som. Dette er noe av det tøffeste jeg har gjort på lenge.

På lydigheten ligger vi lysår unna… så vi konkluderer med at mi må begge i team Prima øve mer, på både det ene og andre.