Det sies at himmel og helvete er svært nærme hverandre, og det mye sant i det er min erfaring.
For en kort stund siden var jeg “på”, følte vi var et team, at vi kunne klare alt. Sky is the limit. Nå føles det vi som er på vårt vante sted, mer som kloakk. Mer som at jeg atter en gang er skuffet og lei. Mistet motivasjon og føler vi kaver og jobber – til ingen nytte.
Så hva nå?
Ser vi på de konkurransene vi har hatt, så har jeg ligget på loooooooooserplasser hver enda gang. Utenom en gang, da havnet jeg på pallen. Ellers bunnsjiktet. Kjenner jeg er lei drittlukta. Og vi er tydeligvis ikke gode nok til å komme oss over det, så hva er vitsen?
Ser nå til neste år at det er 21 mulige konkurransedager- og hvis vi sier at det er ca 300 pr påmelding- så er det mye penger for å lukte drit!
Jeg har et konkurranseinstinkt, det er ikke til å legge under en stol. Du har det når du mister over 20kg, er i dårlig form, og på under to mnd sykler 2500 km for å slå en konkurrent med 50 mil. Jeg er nok også preget av: alt annet en førsteplass er tap!
Så da taper jeg- og jeg liker ikke smaken eller lukta!
Så hva nå??????
Jeg finner ikke gleden i å tape, finner ikke gleden i ha en hund som gjør det dårlig på hver konkurranse, lite fremgang, ikke klarer å forandre meg til å klare ting bedre, klarer ikke å le av at hunden min gjør “sjarmerende” ting i ringen som gjør at vi mister gode poeng. OSV
Dere skjønner tegninga.
Dessuten er jeg ræva på avreagering!!!!!