Vi forsetter på vår ekspedisjon, og det går fremover sånn jeg ser det.

Det er ukentlige timer med vanntredemølle, som Prima heldigvis elsker.

Vi kan mosjonere litt mer, vi får sykle to ganger i uken- det synes mor er deilig i disse båndtvangstider. Og hun trenger å trene opp utholdenheten og kondisen- som er forsvunnet totalt.

Vi har også turer i skogen, gjerne ulendt terreng, der hun må jobbe med kroppen for å komme seg frem. Det styrker både kjernemuskulatur og styrke i kroppen.

vi får nå også lov til å trekke kjetting igjen- skal bli deilig å få trent ho litt ren styrke også.

LP og RL får også litt, tar det litt med ro- men det er tydelig at hun blir veldig mentalt fornøyd når hun får trent litt.

Fremove nå er det jo mindre konkurranser, mindre trening- folk drar på ferie. Da skal vi virkelig jobbe, legge inn masse trening og komme i form. Så får vi se koss det går:)

Hvorfor er det slik at vi dømmer det vi ikke forstår, det vi ikke anser som normalt utfra våre normer og vaner? Hvorfor er det slik at det DU anser som normalt er slik det skal være?

Det er vel bare å innse at hvis en vil bli god nok i noe, så må det jobbes med. En må være villig til å gi det tid, engasjement og tålmodighet for å få det til å funke.

Jeg husker jeg skrev et innlegg for noen år siden, som det ble mye oppstyr av. Jeg innrømmet nemlig at jeg ble skuffet over hunden min. Det er visst ikke lov det, helt absolutt helt forferdelig ulovlig er det. Man har visstnok ikke lov til å bli skuffet for det er et dyr. Men jeg er også et dyr, vi er begge pattedyr, jeg er skuffet over meg selv- hvorfor kan jeg da ikke være skuffet over hunden? Beklager skjønner det forsatt ikke, og ja jeg er forsatt skuffet over hunden min i visst situasjoner. Så jeg får bare forsette å være gal, og forferdelig.

Noe annet som visstnok ikke er «lov»- er å være villig til å jobbe for ting.

Husker jeg snakket med en, vi var på vei til konkurranse. Og jeg prøvde å forklare at hvis du kom som nr 1 i Tour de France så var du en vinner, de andre plassene betyr svært lite. Svaret var: Men du er ikke profesjonell syklist-WHAT???

Og der er den store forskjellen- noen mennesker konkurrer bare fordi????

Mens andre konkurrerer for å nå et mål, ta en medalje, være med i toppen, være en konkurrent.

Det må være lov med flere måter å tenke på. Det må være lov å ta det alvorlig, ta noe seriøst og faktisk være villig til å legge inn en stor porsjon innsats for å komme dit- og så faktisk få lov til å være skuffet hvis det ikke går.

Det er sjelden jeg ser store idrettsatler smiler seg igjennom tap, og koser seg med bronseplass. De vil mer, og har gitt alt.

Akkurat nå er jeg med i en konkurranse, jeg har ligget på topp til jeg fikk sykdom. Når virker det som sykdommen kommer til å ramme såpass hardt at jeg ikke har sjans til å vinne uten å risikere helsa igjen. Er det da feigt å trekke seg?

Er det da en skal kose seg med konkurransen og bare være med for morro skyld??

Jeg har også fått kritikk for at jeg forlater ringen når det går dårlig, og så????

Hvorfor kan ikke jeg som har betalt for dette, selv bestemme når nok er nok- og forlate?

For det tar seg ikke ut? Det er feigt? Det er ingen som gjør det?

Jeg har sett rytter i enorme stevner som har flydd hesten sin halve jorda rundt, betalt masse for å være med- hopper et hinder, og går av banen.

Jeg har sett syklister som gir seg andre dagen i TdF, eller andre løp.

Jeg har også sett flere i hundesporten som har gått utav ringen etter å ha startet- så hvorfor er dette så tabu??

Jeg skal konkurrer i helga, eller kanskje ikke. Jeg vet ikke. Jeg vet jeg kommer til å bli skuffet over meg selv.

Fornuften sier: dropp konkurransen- dette gjør deg ikke bedre.

Mitt indre nettroll sier: æsj du fortjener å drite på draget- gjør det gjør det.

PS: til de som kritiserere andre, vi er som regel mye flinkere til å tråkke på oss sjøl enn det dere noengang klarer. Vi har faktisk brukt hele livet på det.

Til dere som skal konkurrere av ulike årsaker, lykke til:)

Jeg ønske at jeg ferdes igjennom livet som en svane, en vakker svane. Som bare glir gjennom vannet, med rene hvite fjær og hodet høyt hevet

Sannheten er at jeg føler meg mer som en skadeskutt and, som plasker som faen for å holde meg flytende.

Men vi har det vel alle sånn av og til.

Av og til må man bare høyere opp enn alle andre, få utsikt- se andre på en avstand. Få puste litt ut høyt der oppe, og kikke ned på problemene og frykten. Ting blir mindre og mer overkommelig når man ser det fra avstand

Man kan også bare kle på seg rustningen, og skride til krig..

Hunder er ekstremt flinke til å leve i nuet, eller kanskje de bare ikke kan annet. Det er nok en lur innstilling til livet.

Jeg burde kanskje lære mer av Prima, bare leve her og nu. Være fornøyd med det jeg har, og bare leke meg igjennom livet.

Over og ut!