Ta seg en pustepause

Nå skal ikke jeg kopiere en annen blogger, å gi meg på topp:)

Men igjen har det blitt litt krøll i planene mine. Jeg bruker mye tid på hund, hundetrening og mental og praktisk trening-og av og til blir det rett og slett overveldene.

Jeg går tilbake noen år til da jeg var på foredraget til Eva Marie Wergård. Det var jo det som startet alt, gjorde at jeg virkelig begynte å jobbe med dette, ta tak i det.

Hun sa at man måtte prate til seg selv, for selv om en ikke trodde på det en sa til seg selv, så tok hjernen det til seg. Oftest så sitter det mellom ørene, tankene kan ofte ødelegge for en.

Så jeg har jobbet hardt med det, jeg har funnet hva jeg sier til meg selv, jeg gjentar det i det uendelige, jeg skriver det gjerne ned, jeg har det på telefonen så jeg ser det, og det har hjulpet ingen tvil om det. Men det krever mye, både i investering, vane og tankekraft. Og når  konkurransene kommer tett som hagl, så blir det rett og slett for mye.

Jeg blir rett og slett utslitt, utslitt av å planlegge, holde motet oppe, snakke til meg selv og hele tiden være på. Mentalt på, aldri pause, aldri tvil… Og for meg er det rett og slett for mye over tid.. Jeg har vinnerskalle, jeg har bare ikke kapasitet til å leve det ut..

Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg tar det så alvorlig. Det ligger i min natur, jeg satser ikke halvhjertet, jeg tar det ikke som gøy. Jeg sliter å ta det som konkurransetrening.., er jeg på konkurranse så er det for å se om det jeg har jobbet målbevisst mot faktisk fungerer. At det jeg har investert så jævlig mye i- faktisk har noe for seg..

Jeg møtte en person på et stevne, vi pratet litt- og så sier personen plutslig: Nå skal jeg snart i ringen- jeg gleder meg..

Jeg holdt på å falle av stolen- hørte jeg riktig??

Jeg var rystet, for det er noe jeg aldri har opplevd. GLEDE seg til et stevne.. det høres helt vilt ut. Og samtidig så misunner jeg de som klarer det. Tenk å snu alle de tanken til noe gøy, føle seg peppet og klar… og kose seg der inne. For meg en merkelig tanke- og jeg undrer på om jeg noen gang kommer dit…

For akkurat nå så er det akkurat omvendt når jeg skal konkurrere..

Jeg blir dårlig i magen, jeg sove dårlig, jeg sliter med å spise sunt og fornuftig, jeg kverner på de samme tankene, jeg blir hissig og uforutsigbar på trening. Jeg skriver flere sider med planer, lage treningsplan, kan det bli bedre, hva kan jeg gjøre, hva burde Prima bli bedre på, hvorfor er ikke dette godt nok. Hvor mye blir jeg trukket for dette, klarer jeg en femmer på dette, er vi gode nok i det hele tatt…. og det sliter.

Jeg er mest lykkelig når jeg er ferdig i ringen, og skjønner at jeg ikke dritt på draget.. at jeg ikke besvimte i ringen… osv..

Vel hjemme etter en sånn dag, så blir gjerne hele neste dag ødelagt- da er jeg så sliten og ødelagt at jeg ligger rett ut.. fullstendig utslitt… av syv- til ti minutter i en ring.

Og når disse kommer for tett så kommer jeg meg ikke opp mentalt etter hver gang, jeg graver bare dypere og dypere i den leira som kalles mental trening og konkurransetrening. Til slutt sier det stopp..

Nå har det sagt stopp. Jeg skulle konkurrert på et stevne… dagen før innså jeg at jeg dette orket jeg ikke lenger.. jeg ville sove, beholde maten, bare kose meg med Prima… orket ikke å gå ha det vondt lenger…

Og selv om jeg sleit med dårlig samvittighet for å skuffe andre, ikke komme, la andre i stikken osv- så var det lettelse også. Og for første gang på flere dager smakte maten godt igjen..

Så min utfordring for neste år er todelt..

Hvordan skal jeg takle bedre å stille til start?

Jeg trenger ikke å være lykkelig for å starte, men kunne jeg tatt det litt mer som det kommer- så hadde det hjulpet. Hva og hvordan kan jeg komme dit?? Trenger mer Eva Marie Wergård:)

Her må jeg finne en fin plan, noe som fungerer for sånn som det er nå orker jeg ikke å ha det… det er for slitsomt.

Jeg må også igjen takle bedre å få en smell, snu tankene og prøve igjen..

Så jeg har masse å trene på, og tar gjerne imot tips og råd:)

En ting er sikkert: i hundetrening er en aldri utlært:)

PRIMA Prima

Nå er løpetiden endelig over. Så utrolig deilig. Vi har fått trent utrolig lite disse nesten fire ukene det har pågått- og enda mindre i juli. Så nå har vi hatt trenings fri veldig lenge, og det som er dumt med det er at det er så vanskelig å starte opp igjen.

Vi har blitt slappe og late begge to, Prima er endog blitt tjukk.Matmor har alltid vært litt rund, så nå er det slanking på begge to:=)

Men i helga var vi på stevne. Hadde egentlig tenkt å ikke starte, da løpetida drøyde lenger enn forventa. Men jeg skulle være med som heiagjeng. På vei dit ble jeg utfordra på hvorfor jeg ikke starta- så da begynte tankeprosessen………

Og tenkte: hvorfor ikke gjør det du er redd for? Å starte uten kontroll, lite trening, lite forberedelse, og helt plutselig.

Jeg kjente på nervene, styggen på ryggen, kontrollfriken…… og starta okke som.

Hadde gitt streng beskjed til meg selv: jeg skulle være fornøyd med alt over 5.

For de som kjenner meg så vet dere at dette var rått photo IMG_9262_zpsth8mxicj.jpg

Så jeg dro til fjellet, klatret det og kom ned. Vi gjennomførte! Og det endte med at vi gjennomførte til en 2.plass med 179 poeng:)

Det var utrolig morro, og uventa. Og jeg vet nå at grunntreningen sitter- Prima vet hva jeg forventer av henne i øvelsene. Det som var litt minus var at jeg satt meg foran Prima.

Prima gjorde øvelsene fordi jeg ba henne om det, ikke fordi hun hadde lyst. Men allikavel så jobber hun, for et fantastisk vesen:) Utrolig bra gjort av en sliten hund. TAKK!

I buret lå hun som en drøm, kjempedeilig å vite at der fungere hun så utrolig bra.

Det var en veldig koselig dag med fine folk rundt ringen- sola brant i nakken og alt var kos.

Neste dag var det Rallystevne, og da var jeg litt mer: siden jeg starta i går så kan jeg vel gjør det i dag også?

Den natta slet jeg med tunge tanker, nerver og styggen på ryggen- det endte med at jeg gav styggen på ryggen en på tygga- og bestemte meg for å starte. Men høy i hatten var jeg ikke.

Vi ankom, og pga litt av hvert var det ikke full kontroll på ting og tang, litt kaos. Det likte ikke kontrollfriken i meg, og dommeren visste jeg hadde kjempevanskelige baner, det var agility på samme område- så styggen på ryggen var kommet tilbake selv med knekt kjeve, og utslåtte tenner:)

Men det var varmt, brifingen gikk sånn tålig. Banen var teknisk- det passer meg bedre enn sånn hu og hei baner- perfeksjonist som jeg er. Måtte be om hjelp av en venn for plutselig kunne jeg ikke regler eller skilt eller noen ting…..

Var ekstremt obs på at dommeren var på banen før jeg entret. Kom inn, kjente nervene strammet kroppen min- og gikk. Jeg kjente på nervene og at jeg ikke likte meg- men jeg var samtidig i bobla for jeg enset hverken publikum, eller dommer. Vi kom igjennom, Prima var kjempebra, noget ufokusert- men prøvde alt hun kunne. Glemte å belønne godt, og var helt pest etter opplevelsen. Men treningskameratene på utsida sa at jeg ikke hadde disket- da var alt greit. Disk er blitt min store greie nå. Livredd for disk, kjenner jeg er kvalm bare jeg skriver det.

Igjen var jeg fornøyd med å ha gjennomført, håpet og trodde på napp- og endte på 2.plass med 197 poeng. Utrolig fornøyd, og ikke så lite sjokket over både meg og Prima.

 photo IMG_9346_zpsc7qetqay.jpg

Igjen stekende sol, kjempefint med kjente å skravle med på utsida. Men det ble fryktelig mange lange timer- var veldig deilig å komme hjem. Totalt utslitte begge to.

Men for noen fjell vi klarte å overvinne:)

Tanker

Beklager ikke så veldig oppfinnsom tittel, men pytt sann.

Jeg har med stor interesse fulgt serien om familien Ingebrigsten på NRK i våres. Og det har jo vært ganske omdiskutert. At ungene i familien begynner målrettet og hard trening i ung alder, for å bli gode nok. Faren synes det er helt innafor,og mener man må satse for å lykkes- og gå janteloven midt imot. Ungene har jo selv vært med på det. To av de har jo gitt seg, de synes det ble for tøft, og mista motivasjonen. Men tre av de1,5  er jo i toppen i Norge. Og de elsker det de driver med. Så hva motivere de? Yngstemanns motivasjon er å bli best, og hvertfall bedre enn brødrene sine.

Jeg ønsker de lykke til på reisen og håper de klarer sine mål

Jeg drar dette over i hundeverden, og her kan man jo se lignende tendenser.

Valper kan nesten apportering og innsitt før de forlater oppdretter. Og de er gjerne ikke mye over  1,5 år før de er i Elite. Og det er jo utrolig at det går an, og hvor mye arbeid det ligger bak. Hurra til de.

Jeg er og har alltid vært litt på at: jo jommen skal valpene lære, mye og mest mulig. Men å konkurrere før de er godt over året satser jeg ikke på. Det er noe med modning både i hode og kropp som skal få satt seg. Det er noe med at det er vel og bra at de skal kunne et lydighetsprogram, eller gå et spor- men de har også så mye annet de skal lære. Hverdagslivet er så mye viktigere enn stevner. Så her hos oss går alt litt sakte. Og ja jeg kjente på det grønne trollet når søskna forsvant opp i klassene og jeg smakte på rekrutt.

Men Prima skal leve i mange år, og hvis jeg når toppen innen hun er to år, hva har jeg å hige etter?

Og det kreves mye for å holde seg i toppen, vet ikke om jeg har mulighet eller ork til det. Ser nå at jeg med kurs og div, så får jeg ikke trent mer enn en- to ganger i uken. Det holder ikke til å vinne i de høyere klassene.

Jeg  har jo klart målet mitt i rally i år. Det hadde jo vært litt fjongt å kanskje klare en tittel til? Før de nye reglene kommer til neste år.

Jeg har hvertfall lyst til å klare et sølvmerke i LP, og en tittel hadde vært gøy. Jeg orker ikke rykke ned til rekrutt til neste år. Da får det blir kl 1 omigjen.

Men ser jo også at de mnd det er mest stevner i høst, er da Primusen har trolig løpetid- så vi får se. Alt kan skje.

Men jeg er personlig glad jeg ventet med stevner til hun var noget eldre og mer moden. Ser mange kommer kjapt opp i klassene og så stangnerer det- hvorfor er det nok mange grunner til.  Personlig synes jeg nok at TTT- ting tar tid- er en god tanke.

Akkurat nå er det snart stevne, kjenner på nervene og at vi har øvd alt for lite. Men nå skal vi på fjelltur- gud det skal bli fantastisk.

IMG_2196

 

 

Den lille spiren

I påska har det florert av svært gode blogginnlegg, som virkelig har fått meg til å tenke og fundere. I påska ville jeg bare kose meg, for denne mentaltreningen er ganske slitsom og krevende til tider. Man må hele tiden passe på hva man tenker, og at man ikke lar seg gå tilbake til gamle tankemønster- oi det er så lett

.Feks: jeg skulle betale en stevneavgift- og nettbanken lå nede. Plutslig kom denne tanken tilbake: juhu da slipper jeg det stevne for jeg får ikke betalt. Var ikke vi egentlig ferdig med slike tanker da? Den nye tanken var : Nå skal vi betale for vi skal på stevne og gjøre vårt beste. Betaling=Best! Men jeg må hele tiden være på vakt ovenfor slike bakholdsangrep.

Men det jeg egentlig skulle skrive om var noe helt annet. Noe som også poppet opp i et blogginnlegg jeg leste.

Det fikk meg til å tenke masse rare tanker, og å innse hvordan jeg har forandret litt på hva jeg tenker.

Jeg husker jeg sa til oppdretter at jeg kom til å være veldig aktiv med hunden, jeg skulle trene mange forskjellige hundesporter- men jeg kom ikke til å konkurrere. Jeg var altfor nervøs, hadde alt for høye krav- og synes egentlig hele greia var negativt lada. Det synes oppdretter var helt greit, men nevnte også at det var lett å bli hekta hvis en først begynte:)

cropped-sistebildezsverige-valper-4-uker-470.jpg
Lille Lille Prima

 

Min fremtidige turkamerat og treningskompis- vi skulle hvertfall ikke starte konkurranser.

Men lydig bikkje skulle jeg ha, så jeg startet kurser, og vi ble jo ganske flinke etterhvert- hvertfall synes andre det. Men jeg skulle ta det langsomt, jeg skulle bruke tid på å bygge opp hunden både fysisk og psykisk. Og jeg skulle ikke være blant de som var så galne at de hadde elitehund rundt året- for vi skulle jo ikke konkurrere!! Sånn var det. Var nesten så jeg synes litt synd på disse hundene som presterte så tidelig. Så tok det med ro- dog begynte tanken å gnage at alle andre var jo kommet så mye lenger. Men var det noe å bry seg med, vi skulle jo ikke konkurrere- sånn var det ja.

Men på kurs måtte vi jo:)

Så vi gikk sporkurs, feltkurs, lydighetskurs og rallytreninger. Og følte jeg hadde supervalpen som kunne alt- potethunden min som var kapabel for alle muligheter.  Det var jo nesten litt synd å ikke vise hva hun var god for. Så jeg meldte meg på lydighets cuper, for på trening gikk det så bra. Første kvelden endte jeg opp i skogen mens tårene rant- jeg visste jo at jeg ikke taklet det. Dumme meg!!!

 

DSC_0237

Og de andre kursdeltakerene klarte det jo knallbra( i mine øyne). Men av en merkelig grunn, og støtte fra andre så skulle jeg utfordre meg selv og bikkja- vi skulle gjenta det.

Jaha- var det lurt da? Det var jo bare trening, det var jo bare for gøy, det var jo bare for å se hvor landet lå, og de andre treningskameratene synes visst denne torturen var gøy. Kanskje jeg tok feil?

Så jeg led meg igjennom flere cuper, gikk aldri særlig bra, jeg følte meg ræva etter hver gang men prøvde å overbevise meg selv om at det var fin fin trening. Dårlige poeng er gøy.

Men jeg gav meg ikke. Kanskje jeg begynte å bli hekta på torturen?

Jeg ble også “lurt” til å bli med på et rallystevne- for der var så vanlig å diske at om jeg gjorde det så gjorde jeg det som var normalt. Så jeg dro, og siden jeg hadde null tiltro til både meg selv og bikkja så endte vi på pallen. Det var en snål følelse- jeg var så langt fra stolt som jeg kunne komme, ikke var jeg fornøyd og var egentlig flau og litt skamfull- og forvirra. Mest forvirra. For skulle ikke vi diske?

Men der i det veldige små begynte nok en pitteliten spire å gro, en liten spire som jeg ikke var særlig flink med, ikke gjødsla, ikke vanna, ikke tok hensyn til. Men den var som en løvetann-nesten ikke i tankene mine. Kanskje vi kan, og er gode nok!

IMG_2000

For i alle andre stevner gikk det dårlig, og jeg beviste for både meg selv og oppdretter at det jeg hadde sagt var helt sant. Dette fungerte ikke.  Ser dere, nå har jeg bevist det. Nå kan jeg med god samvittighet gi meg. Vi har bevist at vi ikke fungere. Vi skal bli turkompiser så det så.

Men så gikk jeg på foredraget med Wergård, og der fikk spiren næringen den trengte. Den tvang seg fram gjennom negative tanker, og diffust hjernestøv- og sa her er jeg. Husk meg- bruk meg!

Så den gror, blomstrer og motbeviser meg selv. Vi kan visst vi:)

Påske

Håper dere koser dere i påsken:)

Her har vi så langt hatt en fortreffelig påske.1931526_10156670523040174_5338441867485802505_n10414068_10156633897010174_8138557264892749258_n

Som dere ser har vi litt snø igjen, men det har smeltet masse de siste dagene med sol, og varmt vær. Vi har hatt mange fine turer, og kvikk lunsj hører med:) Må nyte de siste dagene her til fulle, rett over påska kommer båndtvangen- og det er så viktig at den overholdes.

Vi har også gått et stevne, og det største hinderet denne gangen var: Tenk om!

Så jeg måtte virkelig gå i meg selv, tenke igjennom hvorfor det skulle gå galt, hvorfor ikke. Hva måtte jeg huske på når det gikk bra, hva jeg skulle huske hvis ikke. Og at vi skulle huske å kose oss, ikke ta det så alvorlig- vi kunne ta det som trening. Men det kvernet mye  i hodet mitt de siste dagene. Jeg måtte virkelig jobbe med meg selv, og snakke høyt til meg selv.

Så når stevnedagen kom så var jeg slik:

Oi ja nå får jeg forbederede meg på å tape, eller kanskje vi har sjangs på de fem beste- skal jeg tørre å tenke den tanken?  Ja hvorfor ikke, du kan jo være heldig. Nei forresten må ikke tenke slik da  tror jeg jo at jeg er noe. Men vi har jo klart det i hallen før,  og det er jo ikke et helt program. Men så kommer jo den og den dog den og den og den, og de har alle slått meg før- de er jo mye bedre. Nei, vi satser på å bli blant de ti beste- HÅPER IKKE DET KOMMER FLERE ENN TI( da kan jeg jo bli dårligere enn det).

Prima var våryr, og hoppet og spratt. Virket som hun hadde et fluebol i hue…. og det synes ikke jeg var positivt. Gikk en laang tur om morran, sa affirmasjonene mine høyt hele turen. jobbet, og så for å få en trøtt hund til stevne syklet jeg 9 km før jeg dro. Følte hun var i grei form, men ikke egentlig sliten. Hjalp ikke at hun oppførte seg som en kanin på speed når vi kom fram. Måtte jobbe med meg selv for å ikke bli irritert. Hadde ikke godfølelse, og de negative tankene kom. Prøvde å tenke positivt med at ja da tar vi det som trening!! Skule ned på kaninen!

 

Gjorde som vi pleier når jeg kom i hallen, varmet opp og da føltes hun ikke så gal allikavel. Jeg forsatte å jobbe med de teite tankene mine. Men bestemte meg vel for at vi prøvde alt vi hadde, kokte det for mye over, så fikk jeg bare legge henne ned mellom øvelsene og puste dypt.

Ble sittende å se på de andre, og heiane det var utrolig mye bra( hjalp det-nei) Like før vi skulle inn satt jeg lukket øynene og sa affirmasjonene mine- der og da følte jeg meg helt håpløs.

Vi skulle inn i to puljer,først tannvis og fellesdekk- der satset jeg på at det kom til å gå greit. Og det gikk greit:)  Hun lå urolig, og jeg glemte å puste så ble kvalm…

inn i buret igjen, vente vente og vente- og de foran meg gjorde det bra. Phu.  Forberedte meg, prøvde å puste rolig- tenke nøkterent.

Ut med oss, og Prima var på. Hun var akkurat så på at det var som gå med Prima på knivsegg- helt på grensen til at hun bikket over. Men vi har trolig fått igjen for treningen- for hun klarte det hun. Fikk litt høye skuldre etter lineføring da jeg følte jeg mista ho litt. Pusta godt ut, og fokuserte på neste øvelse- den klarte vi også.

Var veldig glad det ikke var fullt program idag, det tror jeg ikke hadde gått bra.

Så ble jeg sittende å se på de andre, puste litt. Og misunne de som har bikkjer som har så driv, men så fokuserte!! Det er vårt nye mål!!

 

1918076_10156695140995174_4311747662339229456_n

Jeg håpet at det vi gjorde var bra nok til mitt første mål som var blant de fem beste. vi vant- det hadde jeg seriøst ikke tenkt at jeg kom til å klare. Enda mer utrolig var det at vi ble 3 beste sammenlagt i cupen- det var helt utrolig rart. Og jeg turde ikke gå offentlig ut med før etter en stund, da jeg var sikker på at det var en regnefeil.

For en PRIMA hund jeg har.  Jeg tror aldri jeg har vært så sliten etter et stevne før.

Vi har også  vært på fine turer  med venner og treningskamerater- veldig koselig. Dog viste Prima seg fra en mer “juhu jeg har døve ører” side, men fin tur ble det.

12107030_10156697028845174_8065129550586028554_n

Vi har vært i familiemiddag med masse unger, og jeg blir imponert over den vofsen altså.

Så vi har hatt en kjempefin påske så langt, så gleder vi oss til forsettelsen!

 

What goes around, comes around

Et kjent ordtak som jommen har sin sannhetsgestalt.

Dette er tanker og grublerier jeg går igjennom etter foredraget med Wergård.

Hvordan oppfører vi oss på treninger og stevner.

Siden jeg skal tenke gjennom aspektene ved trening, så var dette et av de punktene jeg ble sittende og gruble på.

Hvordan oppfører jeg meg på stevner og trening- hvordan blir jeg oppfattet av andre?

Er jeg villig til å hjelpe?

Ja, det er jeg. Men jeg er også redd for å ikke ha nok kunnskap til å egentlig gi hjelp.

Men hjelp kommer jo i mange fasonger. Jeg og Prima er nok ganske gode på forstyrrelser- altså forstyrre andre;)
Så kommer til det jeg synes er vanskelig.

Er jeg flink til å be om hjelp, og er man flink til å tilby hjelp.?

IMG_4356

Hvordan er jeg på stevner- ser jeg andre?

Hva hvis jeg gjør det bra, og andre gjør det svært dårlig- og det fører til at jeg vinner eller får en bedre plassering?

For det første jeg er svært uvant med å gjøre det bra på stevner.

Jeg føler med alle som sliter, for jeg kjenner følelsen så inderlig godt. Og det gir meg ingen glede å slå de. Jeg får bare vondt for de det går så dårlig for de.

Men dette er kanskje slik det er for alle. Man sitter på stevner, det er mange folk. Man sitter gjerne sammen med noen man kjenner, man følger med, klapper, kjadder osv.  Men man får ikke pratet med alle, får ikke gratulert de som gjorde det bra osv. Godt vi har fjeseboka så en kan gi LIKES i ettertid:) Og før jeg selv skal i ringen er jeg dårlig til å se andre, jeg er for opptatt med mitt.

Og det skal sies, jeg synes folk på stevner har vært utrolig flink til å støtte hverandre, masse klapping  og heiing. Det er gøy. Selv merker jeg lite til det når jeg er i bobla.

IMG_4291

Det som kan slå beina under meg er, hviskingen. Den som du hører, men det er ikke meningen at du skal høre den.( og dette er like mye erfaringer fra utstillingsringen og andre stevneformer oppigjennom årene- det skjer overalt)

Den som ormer seg inn, og setter en liten tvil.

Gjorde jeg det virkelig bare bra, fordi banen var lett, lysforholdene var gode, jeg hadde mer tid til å trene, dommeren kjente meg, jeg hadde hund fra kjent oppdretter, jeg hadde dyrere utstyr, mer penger, bedre handler osv. Lista er lang, og den kommer alltid til å være der. Dette kommer alltid til å skje.

Jeg må jobbe med å tro på at det jeg gjorde var bra, og bra nok. Jeg ble dømt sånn ble det!!!

IMG_4361

Wergård sa noe viktig:

Man blir bedre av å trene med de som er gode/best.

Så jeg må trene med folk som hjelper meg til å bli bedre, støtter meg til å bli bedre og gjør meg bedre- og sånn må jeg også være igjen.

Litt grublerier fra meg, og noe jeg kan gå tilbake til å lese på.

 

 

 

FLOW

Hva er FLOW? eller å være i bobla som jeg kaller det. 

Det er å være i nuet, i et samarbeid med din beste venn, og dere kan ting så godt at det sitter i ryggmargen, dere er trygge og dere flyter framover- på trygghet, gjensidighet og samspill- alt fungerer.

  • Når har jeg flow?
  • Hvordan kan jeg finne den fram?
  • Hva kan jeg gjøre for å få mer flow?
  • Hvordan kjennes flow ut for meg?

Jeg hadde vel flow lørdagen når jeg vant stevne, alt fløt, vi var på nett-alt gikk på skinner. Jeg lot meg ikke affisere. Det var bare jeg og Prima.

 

Jeg aner ikke hvordan jeg kan finne den fram,men jeg har noen ideer og tanker.

Trygghet- jeg tror det er svært viktig for meg å være trygg.Trygg på omgivelsene, trygg på øvelsene, trygg på at Prima er med, trygg på at Prima er klar. Trygg på at vi har en sjans til å klare det.

Noen kaller meg perfeksjonist, og det er nok noe i det, men det bunner mer i trygghet enn i å være best.

Jeg har jo slitt lenge med å godta at poeng under 10, og enda under 8 er OK. Men er det fordi jeg har mistet troen på at vi kan gjøre det bedre, eller har jeg blitt bedre til å se det store bildet?

Så jeg tror trygghet er det store svaret her. Jeg må føle meg trygg på at vi kan øvelsene, og kan de godt nok selv i andre miljøer.

Det hjelper å se at Prima kan øvelsene, vi har bare innarbeida noen uvaner, og at mor er nervøs ødelegger mye.

Hva kan jeg gjøre for å få mer FLOW?

Jeg kan overtrene øvelsene så de sitter spikra i flere settinger og miljøer,at de sitter i ryggmargen, at jeg ikke trenger å tenke så mye. Jeg må nok utsette meg selv for flere stevner og nye miljøer for å at det skal bli trening av det.Jeg trenger flere forskjellige dommere, dommere skremmer meg. Så igjen er stevner,cuper osv eneste løsning?

Hvordan kjennes FLOW ut for meg?

Ikke lett å svar på. Men fredfylt, trygt og gøy. IMG_3332