Jeg ønsker meg valp, men jeg ønsker meg også livet slik jeg kjenner det nå. Trygt, godt og gjennkjennelig. Uten de store bølgedalene. Men samtidig så er det litt traurig, litt kjedelig- litt for vanen.

Det er på en måte utrolig deilig å ha en godt voksen hund, som en går i tospann med. Det meste fungerer med blikk, eller få ord. Vi er godt samkjørte jeg og Prima. Jeg vet hva jeg trenger, hun vet hva jeg vil og ha.

På en annen måte kan det være litt kjedelig, for det skjer jo ikke så mye. Vi er så godt vant,at vi tusler i de samme sporene. Vi gjør mye av det samme, lærer ikke så mye nytt sammen- men vi er veldig gode sammen. Lite konflikt, krangling, vi kjenner våre styrker og svakheter. Vi fungere sammmen- det er enkelt.

Jeg stoler på henne, kan lese henne, hun har ikke så store overraskelser på lur lenger, jeg kjenner henne veldig godt, og ditto. Vi er som et gammelt ektepar som suser rundt hverandre, og bare er. Det er deilig og behagelig.

På en annen side så får jeg stadig overraskelser, forleden tisset hun i hallen vi trener i- aldri gjort før selv ikke som valp.

Hun kan også gi meg hjertebank, når hun får ørtene gangen går på trynet på glatta.

Hun kan være avvisende pga smerter, eller veldig klengete pga smerter.

Hun har fått dårligere hørsel, men har også fått selektiv hørsel

Hun elsker fremdeles å trene, men har så lite futt.

Hun velger meg fremdeles over det meste annet som finnes

Hun velger selv om hun vil spise eller ei, det har blitt mer opp og ned med matlysten i det siste.

Hun husker ting som vi ikke har trent på flere år, og gjør det med største selvfølge.

Hun er fremdeles en av de kuleste bikkjene jeg vet om

Vi har det så fint sammen, og vi har det så enkelt og forutsigbart- samtidig så skjer det nye ting som vi ikke har vært borti før.

OG allikavel vil jeg ha ny valp- for å oppleve noe helt nytt for første gang. Samtidig som dette vil bli min femte valp- og de er ikke så forskjellige…..

Menneskehjernen er kompleks- og rar.

Jeg innser at Prima begynner å bli gammel.

Siden i år, for nesten et år siden ble hun trolig påkjørt av en syklist i mørket(med vilje) og pådro seg en avrevet lårmuskel. Det tok en god stund før hun ble like god som før, eller helt ærlig. Hun ble aldri god igjen. Beinet er svakere, balansen er dårligere, musklene er dårligere og vanskeligere å bygge opp igjen. Hun er mye dårligere i balansen, og snubler mer, synes også at hun subber mer pga klørne hennes på bakbeina trengs ikke lenger å klippes.

Hun har ifølge behandleren sin, gode fine muskler, lite stivhet men har fått muskler som eldre får- lange seige.

Hun skjelver også mer i bakbeina på tur, uansett om det er hard eller lett tur.

Hun er også blitt mer frysen, nå er hun nedbarbert- og det fungerer så godt om sommeren. Men ho sliter mye mer på vinteren enn før. Til ogmed på natta må ho ha pysj for å ikke bli stiv på morran.

Hun er blitt enda mer opptatt av kos og nærkontakt.

Om mulig er hun blitt mer mammadalt, og hun er vanskeligere for andre å lufte og passe.

Hun er også blitt eldre på flere måter. Hun er vanskeligere å holde i vekt, hun varierer i appetitten. Hun er mye trettere nå enn før, sover mye mer. Holder ikke like lenger i trening, veldig trett etterpå- trenger gjerne en hviledag. På turer så legger ho seg gjerne til å sove- det har aldri skjedd før. Jeg har alltid irritert meg over at hun ikke evner å roe seg på tur, alltid bruker energi. Nå er det motsatt.

Forrige helg var vi på tur, og hun hadde kløv på en av dagene, men på hjemveien måtte jeg bære kløven- hun var sliten.

Før når hun var yngre så var alt under to timers tur, bare en kosetur. Nå er en times tur helt greit.

Men på andre måter er hun frisk som en fele, ho har humør, elsker å gå på tur, er med på alt. Like blid og glad. Like morsom og rar.

Men ho er blitt veldig gammel på under ett år. Jeg vurderer å roe ned med Prima- og vurdere valp til neste år. Om det vil funke er noe helt annet.

Nå kommer vinteren den verste tida for Prima, så jeg får se henne ann. Det er absolutt ikke snakk om bruk og kast. Prima er min bestevenn.

Men tankene går fremover. Og mye bakover, vi har så mange minner.

Hvordan tenker dere angående eldre hunder, ny valp osv??

Hva er deres erfaring??

Ja, siden sist post har det skjedd mye. Beklager at der skjer lite her, men SoMe krever mye tid, og blogg er ikke det hotteste for tiden. Men jeg vil forsette å skrive her, like mye for min egen del.

Jeg hadde ingen planer om å være med i NM i år, men treningsgjengen min som er en super gjeng ville dra, og jeg kunne jo være med for morro skyld.

Jeg prøvde å forhåndskvalifisere meg, men med mye sykdom og stang ut på stevner var jeg sabla demotivert- og klarte det ikke.

Jeg meldte meg på for gøy, og skulle være en god heigjeng for de andre.

Prima ble trent, testet og helsesjekket. Og var klar som et egg, matmor NOT

Vi fikk overnattingsplass i Kongsberg, og heldigvis for gammel dame var det dusj og do på rommet, fint rom- og nydelig buffe på morran:)

Hans var jo i området, så vi var spente- men de hadde gått ut og sagt at NM ble ikke avlyst eller flyttet- så det hadde vi gått utfra. Vi skulle være inne i en hall, og jeg hadde planlagt alt- jeg liker det.

Midt på E18 får vi beskjed om at hele arrangementet er flyttet- UT.

Der gikk hjernen min i spinn, og det ble uhyre vanskelig å omstille seg- dette var jo ikke planen. Men vi endte opp ute på konkurranseplassen, og den var ikke dum. MEN DEN VAR UTE, og jeg var ikke kledd for ute- selv om det var fint vær. Så første jeg gjorde var å kjøpe en jakke:)

Den ble behørig lånt av flere utover kvelden- for det var flere som ikke hadde pakket for å være UTE. Prima var kjempefornøyd. Og jeg ble gladere etterhvert. Og utrolig imponert over folk som snur i døra, og klarer brasene å lager et bra arrangement tross alt. HURRA.

Men siden alt var forandret, jeg var allerede sliten så dingla vi igjennom banen- og det var greit, men ikke på bra nivå. Vi gjorde tullefeil, og jeg var ikke påskrudd. Men de andre gjorde det bra, så var god stemning. Det ble en SEN kveld, og jeg var totalt utslitt. Men etter en grei natt søvn, var det en ny dag.

Den ble startet med en nydelig buffe, den var god. Så var det å sette nesa mot samme plassen. Sola stekte, og det ble en varm dag. Jeg var fremdeles ikke helt på plass, og det preget nok løpet, og jeg gledet meg til å være tilskuer dagen etterpå.

Sent på kvelden kom beskjeden, jeg var blitt nr 17 av over 100stk, og hadde fått plass i finalen…..jeg var i sjokk. Og vipps var jeg i finalen!

Det ble litt tårer, og ymse tanker før jeg sovna.

Dagen startet med for lite søvn, ingen frokost og det regnet-JIPPI lisssom… der forsvant det siste jeg hadde av energi.

Men fikk låne litt telt, støvler hadde vi heldigvis med, og jakka ble brukt:)

Det var rart å gå innmarsj, med flagg, drukna tilskuere, paraplyer og kjenne på at visstnok var man i finalen. Men for noen flinke folk man skulle gå mot.

Banen var topp, den var virkelig designet for å skille klinten fra hveten- usikker på hva man vil ha av klint eller hvete- men jeg var den som ikke kom igjennom:) En herlig disk, og med godt humør og ei sprudlende bikkja forsvant vi ut av finaleringen. Vi var en av svært mange, det hjalp litt:) Været ble bedre, og humøret steg, tenk vi har vært i finalen i NM rally. For et eventyr, for en hund:)

Jisses for et eventyr, for et humør, for noen fine treningskamerater jeg har, og fine folk i rallyen.

Takk til Prima som gav meg slikt et eventyr, kanskje vi satser på et til???

Galskap eller moro??

Vi har fått nye regler, nye skilt, så veldig mye nytt å forholde oss til.

Jeg kan med en gang si at for min egen del, er det vanskelig. Jeg synes skilta er vanskelige, de har nye skilt, de har ny layout, de har nye regler og jeg sliter med å henge med, få alt med meg, og skjønne alt dette nye.

Det har vært mye momentlæring i det siste, og det har jo gått utover banetrening- for det trengs det også. Og jeg må jo på ny føles det som, lære å gå baner, rette linjer og lage flyt i banen. Og der er det store hinderet, flyten mangler. Det blir pusting, forvirra blikk og blondinehjerne i overgir ute i banen. Hjelper ikke at Prima ikke har nok banetreningi beina, og har hyperfokus på alt annet og klenger som en mygg.

Bortsett fra det så synes gamle mor på snart 10 at det er topp å lære nye ting. Og har storkost seg i det siste, så gamle bikkjeskinn kan lære seg nye ting. Og det går mye kjappere for Prima enn for undertegnede.

Kan jo si med en gang at vi absolutt ikke er klare for konkurranse, og for dere som kjenner meg så er det en grusom situasjon. Idag våknet jeg, og var sekunder unna å sende mail til klubben som holder stevnet at jeg trekker meg.

Jeg har fæle drømmer, stresser med det på dagtid, er sur og irritabel for jeg føler meg ikke klar og blir bare sur på tanken at vi skal drite oss ut i ringen…Og ja det er lov å føle slik, det er lov å ha slike tanker- det viktigste er hva vi gjør med de.

Men så var det noe med at dette kanskje er Prima sitt siste år som aktiv, så vi skal ha det gøy, være sosiale og bare kose oss med all galskapen- det høres så fint ut på papir, inni hodet mitt- helt til hodet mitt med konkurransegenet bare. WHAT THE FUCK?????

Så sitter man her da, med stress utav ørene, dårlig nattesøvn- og må finne en vei å kunne fungere på. For Prima synes livet er kult, det er jo godteri konstant for tida….

Og midt oppi alt dette så skal jeg fungere sånn ellers???? Its hard to be a human….. just sayin

Hva jeg ellers synes om nye skilt og regler, pr nå er det litt elsk hat forhold for å si det mildt. Jeg synes det er gøy med nye skilt, men hva faen da…… sier hjernen min når synkronvenstre skal utføres på høyre…

At jeg ikke skjønner poenget med tilgjenglighets test i kl 3 og oppover er noe jeg stusser på, og det er flere ting. Men sånn er reglene, sånn er livet fra nå av. Så er et bare å adlyde. Så skal det sies, at Prima er lydigere og flinkere til å høre etter enn den tobente… så får vi se da.

Pr 1 februar ca 12.17 har jeg ikke trekt meg fra stevnet- så får vi se om jeg kommer meg helskinnet frem.

Lydigheten for vår del min og Prima er over. Kroppen ho sin tåler rett og slett ikke hva som kreves av en hund på topp i LP idag.

For litt siden gikk lydighetsnorge ut, og lurte på hva de kunne gjøre for å øke rekrutteringen til lydighet i Norge. De fikk haugevis av svar, erfaringer og informasjon. Mye av det synes jeg var smart, godt gjennomtenkt og fornuftig. Allikavel gikk lydighetsnorge ut, og skrev tydelig et negativt innhold- hvor det meste gikk på at de kunne ikke forandre reglene- og at folk måtte se litt positivt på ting. Det var hvertfall slik jeg oppfattet det- og det er mitt syn.

Allerede her gjør de samme feil som de alltid har gjort- de lytter ikke aktivt til de som svarer. De tar det seg det de vil, og det de er enig i. Og er ligger vel det store problemet. Utøverene føler seg ikke sett, og hørt.

Det er masse positivt med lydighet ingen tvil, men alt som er negativt skal feies vekk, og det er lite rom for å se helheten.

Jeg har vært borti mange negative lp hendelser:

Hund som biter dommer, og blir utvist- men ingenting annet skjer. Neste gang blir det slåsskamp med en annen hund, ikke pent.

Kommentarer som: de får de tåle, tåler du ikke dette kan du bare finne deg noe annet å gjøre, bikkja de er for svak for lydighet, kanskje like godt å begynne med rally med den bikkja der, hvis den ikke tåler lp- er det en dårlig mentalt hund.

Hund som er så glad for tannvis at den får ikke lov til å forsette klassen, det er kjipt for en som har mannet seg opp til å gå- og så blir hevet ut(gammelt regelverk)

Frekke kommentarer fra dommerene

Nedverdige kommentarer fra dommere feks: ja skal du bare stå der eller skal du flytte raua di?? Person som var så nervøs at ho nesten svimte av i ringen…

Leie hendelser på felles, det gjør noe med både hund og fører. Det gjør også til at tilskuere som vurdere å stille- blir redde. Og ja det er dyr vi jobber med, men fy så ekkelt det er når det skjer.

Hunder uten kontroll som ikke kanskje ikke burde vært løse

Hunder som stikker av for å starte slåsskamp

Stevner som er lagt opp slik at uerfarne eiere og hunder får en fryktelig vanskelig og unødvendig skummel opplevelse.

Hund og eiere som har det råbra på trening, kjempegøy. Som kommer på stevner, og for hvert stevne blir mer og mer en skygge av det de hadde.

Dette er ikke bare ting jeg har opplevd som fører selv, men også sett over flere tiår i lp sporten.

Så har vi også:

De som er stygge mot hunden både i trening, og på stevner- uten reaksjoner fra stevneledelsen.

De som står med hjertet i halsen, nybegynner første stevne- og så skal dommeren rope ut all feilene som blir gjort.

Utøvere som står og gråter fordi de har hatt så elendig opplevelse i ringen.

Dette har ingenting med regelverket å gjøre- dette har med sunt bondevett og omtanke å gjøre.

Om jeg elsker lydigheten- ja deler av den. Jeg elsker øvelsene, jeg elsker at man kan pirke, og trene og blir bedre. Jeg elsker at man finner flyten sammen med hunden, at man blir en bedre trener. Å knekke koden for å trene akkurat den hunden, at man kan bygge viderer på ting man kan. Jeg elsker gode treningskamerater som bygger hverandre opp, heier hverandre frem. Glad for at det virker som det går den rette veien når det gjelder hvordan men trener hund. Elskere å finne de rette knappene for å finne akkurat det som fungere der og da. Elsker at det er så mye variasjoner når man trener forskjellige hunder.

Men lydighet var en sport for alle hunder, det er den desverre ikke lenger. Mange raser kan øvelsene, men klarer ikke å gjøre det i henhold til regelverket- hvertfall ikke sett opp mot de rasene som gjør det bra- demotiverene som faen!

Før kunne Elite klassen være: schæfer, border collie, fuglehunder, blandingsbikkjer, retriever, terrier, spaniel, dobermann, rottis, m.m

Nå er du heldig om du ser disse rasene i kl 2- det gjør meg trist. For lydighet har utrolig mange fine ting, og herlige kvaliteter- den går bare i fullstendig feil retning.

Om jeg kommer til å trene lp med min neste hund- ja uansett rase. Men rasen jeg får kommer nok til å sette standarden for hvor høyt jeg kommer oppover i klassene- det er den harde sannheten.

Men er det sånn vi vil ha det?

Jeg skjønner veldig godt hvorfor folk heller vil gå rally, og det har ikke bare med at det en sport for hunder som ikke har nerver til å klare lydigheten, eller at de er for dumme.

Dette er mitt innspill til lydighetsnorge.

Takk for meg

Jeg hadde gledet meg til disse ukene frem til jul. Med mer frost, kanskje snø- masse turer løs, og bare kose oss i skogen. Tenne bål osv. Men sånn gikk det ikke.

Siste mandag i oktober gikk jeg tur med H og Emil vår labradorvenn, og vi tuslet rundt i mørket, med hodelykt, reflekser og orbilocer i fleng. På et punkt var Prima vekk i kanskje 1 minutt. Enten tenkte jeg hun gikk på do, eller at hun hadde stukket lengere inn i skogen. Ho kom tilbake i full fart, merket ikke noe galt. Like etterpå gikk vi hjemover, og ho virket sliten men fornøyd.

Senere på kvelden skulle vi ut på siste tur, og ho klarte ikke å reise seg. Helt slapp i bakparten…… Jeg klarte med et visst omhu å stable ho på beina, og bar ho ut i hagen og hjalp ho med sitt fornødne. Selvfølgelig var jo klokka 01 på natta, og siden ho sto på beina etterhvert tenkte jeg at ho kanskje bare hadde ligget rart, fått nerve i klem eller lignende.

Bar ho opp, og ho sov urolig hele natta. Neste morgen ville ho ikke stå på beinet, men klarte å stå på det andre. Ville ikke trå på det.

Heldigvis kunne jeg komme inn akutt, og fikk hjelp til å bære ho. Ho siglet, virket molefonken, viste lite reaksjon når folk hilste osv. Når vi satt og ventet så jeg at låret var veldig svart, og hovent, jeg begynte å lure på om det kunne være brukket. Tilslutt ble ho gitt smertestillende og lagt i et bur.

Dyrlegen ringte senere, og lurte veldig på hva Prima hadde gjort- for dette var alvorlig… (jeg sukket tungt, og tenkte her blir det amputering) Hun var ekstremt hoven, helt dekket i blåmerker på det ene låret, og hun var ganske sikker på at den ene musklene var helt avrevet. Etter ytterligere undersøkelser viste deg seg at heldigvis var ikke muskelfestene røket, da slapp vi operasjon.

Fikk hjem en veldig blid, dopet og fornøyd hund med lillagrisen i munnen. Vel hjemme sov ho, sov og sov. Vi hadde planer om masse laser m.m. Men så fikk jeg covid- så utgikk det.

Så planen var å gå fire turer om dagen på 10 min- de første dagene gikk det fint- så ble det kjedelig sa Prima. For man kommer ikke langt når man skal gå 5 min hver vei.. Ho drakk også mye, og ble enda mer hoven- så etter ytterligere en sjekk og blodprøve hos dyrlegen ble det konstatert at det ikke var rabdomylose- PHU. Og alle blodprøver så fine ut hos den gamle vofsen.

Så nå 20 dager etter skaden skjedde, er vi oppe i 15 min.gåturer fire ganger om dagen. Har prøvd å ha ho løs litt- det endte med halting- så for tidlig. Men de siste dagene er ho blitt mer aktiv, litt mer våken. Mer matlyst og mer våken i blikket.

Etter å ha snakket med noen jeg kjenner, og fått puslet sammen historien har vi en mistanke om at noen har syklet på Prima, sideveis/bakfra- og at ho har skadet seg på denne måten. Men vi får trolig aldri vite.

Takk for all hjelp og støtte, og fine ord veldig deilig å ha noen i ryggen.

Vi regner med at ho kommer til å bli helt frisk, men man vet jo aldri. Denne opptreningen kommer til ta tid. Og vofsen blir ikke yngre…. så nå snuser jeg kanskje på valp……

Det kommer mer om det senere, har så masse tanker om det.

Klem vofsen din litt ekstra godt.

Er visst ikke så flink til å oppdatere her. Det begynner å bli mange sosiale plattformer å holde styr på:)

Prima har det bra, det har blitt mindre av alt- bortsett fra matmor som jobber mye. Med kronisk sykdom blir det mindre av alt også det Prima skal ha.

Høsten er kommet, og jeg ser nå at kroppen til Prima reagerer på været. Ho vil gjerne ha det varmere, vil ha BOT dekken på om natta- og er mer sensitiv. Spørs om det ikke blir snart en dose cartrophen på ho igjen- for å få ho igjennom vinteren.

Gleder meg over en vakker høst, og vi har fått vært ute, laget bål og kost oss. Fargene har vært helt utrolige i år:)

Vi trener jevnt en gang i uka, og for å vedlikeholde er det greit, men videre fremover må vi satse mer. Det er jo også kommet nye skilt og regler i rallyen- der gruer matmor seg ganske mye.

Prima derimot tror jeg elsker at det skjer noe nytt. Matmor synes det begynner å blir rot i hue av alt sammen….

Er så glad jeg har Prima, ho er der okke som. Fremover kommer vinteren, mørke, kulda og kanskje alt det usikre vi ikke vet noe om. Jeg kjenner også mye på om jeg skal begynne å kikke etter nye hund- eller skal jeg vente. Hva skal jeg ha?? Hva vil jeg ha?? ER det riktig tid?? Bør jeg vente??

Masse tanker, lite planer. Håper dere har det fint.

Kos dere videre i høsten:)

Her går det veldig bra. Prima er i god form, mer muskulær enn på lenge, og koser seg med livet.

Jeg har nå tatt 8 carthrophen injeksjoner på to omganger, og min magefølelse og hva jeg opplever sier at dette har fungert. Svært godt faktisk. Hun er leken, vilter og vil gjerne trene.

Det hjalp også svært mye å ta pelsen henne i sommer- da ble hun som en unghund igjen. Så det kommer nok til å skje igjen. Pr nå har hun det snåle stadiet at hun lager ny pels, bare dekkhår foreløpig- og røyter samtidig.

Hun er i ellers god form, ligger på ca 20 kg, og jeg synes det er helt greit.

Badesesongen er over, det synes nok lille frøken er litt trist. Men det har blitt veldig mange fine turer i skog og mark, båndtvangen er over- det nytes å løpe fritt. Hun har vært med på hengekøyetur, sopptur(irriterer meg alltid at jeg glemmer å trene henne opp til å finne sopp), vi har vært med venner- og truffet nye hunder. Nå gleder vi oss til høsten med sykling, flere turer, hyttetur, mer trening- og vi har satt oss et nytt hårete mål:)

Vi har også fått plass på kurs i rally, det gleder vi oss til.

Så det går i masse turer, litt trening, og masse med å være med venner. Pr nå er hun frisk, glad og aktiv- det er alt jeg kan be om.

At matmor hangler litt er så som så, det er ikke lett å være kronisk syk. Men da får en være kreativ de dagene som er tøffest. Pr nå har hun lært tre nye triks, det blir mye nosework, og mentaltrening. Men Prima er flink, og skjønner når dagene blir litt roligere.

Så bare en liten oppdatering herifra. Kos dere videre, nyt høsten.

Jeg har i alle år, vært litt negativ og tvilende til å barbere hunden om sommeren, særlig hvis du ikke har puddel el.

Men nå har jeg jo fått en seniorhund, og hun har aldri tålt varmen- den har alltid vært et problem. Hun blir slapp, mister matlyst og piffen. Som senior har hun også fått mye dårlige pels enn hun hadde som ung.

Hun er ferdig som utstillingshund(hahaha), og jeg bryr meg lite om hvordan hun ser ut. Bare at hun har det bra.

Jeg fikk masse svar på et innlegg om jeg skulle barbere eller ei. Veldig delte, noen var veldig for og hadde bare positive ting å si- andre ble nesten sinte, og mente jeg ødela hundens pels. Jeg veide for imot, jeg leste meg opp på emne.

Her er slik hun så ut i pinsa, slik ser hun ut nå

Synes ho ble fin jeg, det var jo ulike meninger om det også:)

Men jeg fant jo noen kuler jeg ikke hadde sett, så var glad jeg hadde barbert. Så når jeg dro til dyrlegen for å ta catrophen sprøyta, så fikk vi sjekket opp kulene også.

Jeg vet jo at denne alderen og eldre så kommer det litt av hvert på en golden, så greit å få sjekket det ut. Heldigvis var det bare fettkuler. Og hun var innbilt….. jada- det er også blitt verre med årene:)

Hva Prima sa om den nye sveisen, vet ikke om ho likte den eller mislikte den. Men ho elsket å miste pelsen. Plutslig så hadde jeg en leken, rampete unghund. Herregud for en forskjell, nå angrer jeg på at jeg ikke har gjort det før:)

og hun elsker fremdeles å bade. Og hun har lært Nim å svømme, flinke nakenfisen min.

Så alt i alt er jeg kjempefornøyd med å barbere henne. Hun må bruke solkrem, for å ikke bli solbrent. Et godt tips: ikke la deg lure til å bruke solkrem til hunder- det er KJEMPEDYRT, bruk heller solkrem for barn- og smør ofte. Man kan jo også la være å barbere så nærme huden som jeg gjorde, det gjør jeg nok til neste gang. Flåtten er lett å få øye på, det er også skraper og skrammer:)

Alt i alt så funker barbering topp her, men det er helt opp til hva DU vil gjøre:)