Jeg elsker høsten, fargene, roen som kommer sigende etter en hektisk sommer, at det blir litt kaldere, og at det er koselig å trekke innomhus.
Pga corona har jo alle planer blitt omkalfaltret, og snudd opptil flere ganger.
Vi startet med at NM i rally gikk adundas, og det ble en skikkelig knekk. Et mega motivasjonsfall kom, og jeg gadd ikke trene, jeg hadde jo ingen mål lenger- alt var usikkert og litt farlig. Kjente jeg fikk en total mental knekk, og sleit. Så sleit jeg meg opp igjen, og tenkte: jeg snur helt om- jeg går for et cert i lp.
Så da kom iveren, det ble kurs, vi trente med flere, jeg koste meg- så fremgang…….. og så sa kroppen til Prima- NOPE.. dette funker ikke. Så da fikk jeg en ny mental knekk. Ingenting funka lissom, ingenting skulle gå vår vei..( og ja det skjedde med mange, jeg var ikke alene) Så da mista jeg motivasjonen igjen… NM kom og gikk- jeg så det på stream etter jobb….jippi lissom.
Men så tenkte jeg at jeg måtte ta haue opp av sanden( struts putter aldri hodet i sanden- lurer på hvor utrykket kommer fra).
Så jeg tenkte at jeg får vel satse på RL da, er visst der vi har sjangs. Så jeg trente litt, ble litt trening, og så droppet jeg KM og CUP, jeg har ikke motivasjon i det hele tatt. Føler det ikke er noe utfordring- men jeg vet jo at vi ikke gjør alt bra, at ting virkelig kan forbedres….
Så de gangen vi har trent er det pga Prima, ikke meg. Nå er jeg litt i limbo, jeg har ikke lyst til noe. Da har det at pga coronaen så ble TdF(tour de france) ble flyttet til nå en sovepute- for da var det tre uker jeg ikke trengte å ta noen avgjørelser eller trene særlig. Ja jeg er en av de som sitter i 8 timer pr dag og ser på- og NYTER DET. Prima er dritlei av tdf- og det er ho ærlig på. Det har blitt turer, og hun har jobbet for maten- men enn det har det ikke blitt.
Jeg har vært i denne situasjonen før, men aldri så lenge. Jeg føler jeg flyter rundt uten mål og mening. Jeg har meldt meg på kurs, men gleder meg ikke, har meldt meg på innetrening- gleder meg ikke. Men et sted må jeg begynne. Kanskje jeg bare må trene meg til å bli glad i det igjen???
Vi har trent nosework, og jeg synes det er litt gøy. Men føler det er lite progresjon, og lite fremgang- har dog meldt meg på en slags konkurranse…. lenge leve galskapen.
jeg drømmer egentlig bare om å surre rundt i skogen, henge opp ei hengekøye, tenne bål og bare være til.
Men får jeg tusta meg til det- nei…. det er den berømte dørstokkmila som er blitt reine muren.
og nå øker Covid trusselen igjen, livet mer usikkert…. og jeg kjenner jeg er sliten av hele 2020.
